15.12.2004 (2004 00144) Seksualforbrytelse - § 392 annet ledd (særlige forhold og tungtveiende grunner)

En mann var i 2002 dømt for voldtekt etter straffeloven § 192 slik den lyder etter en lovendring 11. august 2000. Handlingen var begått etter lovendringen, men før endringen var kunngjort i Norsk Lovtidend. Høyesterett avsa senere en dom og kjennelse som medførte at § 192 med sin nye ordlyd ikke kunne anvendes på handlinger begått før loven ble kunngjort. På dette grunnlaget begjærte mannen gjenopptakelse av dommen fra 2002. Påtalemyndigheten sluttet seg til begjæringen.

Kommisjonen fant at den påberopte høyesterettsavgjørelsen innebar at det var loven slik den lød før endringen 11. august 2000 som skulle ha vært anvendt i denne saken. Lovendringen innebar bl.a. at den tidligere straffeloven § 193 om utuktig omgang med bevisstløse ble inntatt i voldtektsbestemmelsen i straffeloven § 192 som § 192 b. Ved denne endringen ble strafferammen utvidet fra fem til ti års fengsel. For voldtekt til samleie innebar endringen i straffeloven § 192 at minstestraffen ble økt fra ett til to års fengsel. Kommisjonen viste til at anvendelsen av straffeloven slik den lød etter lovendringen medførte at spørsmålsstillingen til lagretten ble uriktig. Etter straffeprosessloven § 394 skal et spørsmål til lagretten bare gjelde ”én tiltalt, så vidt mulig bare ett straffbart forhold og bare én straffebestemmelse”. Siden retten hadde lagt til grunn straffeloven § 192 slik den lød etter lovendringen, var lagretten blitt stilt ett felles spørsmål om mannen var skyldig i å ha skaffet seg seksuell omgang ved vold eller truende adferd eller med noen som var bevisstløs eller av andre grunner var ute av stand til å motsette seg handlingen. Slik loven lød før endringen skulle spørsmålet til lagretten ha vært delt opp i to spørsmål. Det måtte ha foreligget kvalifisert flertall for hvert enkelt av alternativene før den tiltalte kunne bli funnet skyldig. Slik spørsmålet var stilt, kunne han tenkes å bli dømt uten at det forelå kvalifisert flertall for noen av alternativene, og utformingen av spørsmålet måtte anses som en saksbehandlingsfeil som kunne ha hatt betydning for lagrettens avgjørelse av skyldspørsmålet. Kommisjonen fant at det forelå ”særlige forhold (som) gjør det tvilsomt om dommen er riktig” og at tungtveiende hensyn tilsa at spørsmålet om siktedes skyld ble prøvd på ny, jf. straffeprosessloven § 392 annet ledd. Saken ble henvist til retten for ny behandling.

                                                           *****

Etter at kommisjonen hadde henvist saken til retten ble begjæringen om gjenopptakelse tilbakekalt av domfelte. I stedet for gjenopptakelse ønsket han at påtalemyndigheten skulle anke lagmannsrettens dom til gunst for ham. Påtalemyndigheten besluttet deretter å anke dommen til gunst for domfelte og den meddomfelte hva angikk lovanvendelsen under skyldspørsmålet og straffutmålingen. Saken ble deretter behandlet av Høyesterett, som avsa dom for overtredelse av straffeloven § 193 første ledd første punktum, slik bestemmelsen lød før lovendringen 11. august 2000, samt for de forhold som var rettskraftig avgjort ved byrettens dom. Domfelte fikk en straff av fengsel i ett år.


Kommisjonen for
gjenopptakelse av straffesaker
Postadresse:
Postboks 2097 Vika
0125 Oslo
Besøksadresse:
Tordenskioldsgate 6
0160 Oslo
Telefon og telefax:
Telefon: 22 40 44 00
Telefax: 22 40 44 01
E-post:
post@gjenopptakelse.no
Org.nr.
985 847 215