Du er her: Forsiden  >  Avgjørelser  >  2006  >  08.05.2006 (2004 00070) Bedrageri

08.05.2006 (2004 00070) Bedrageri - § 391 nr. 3 (nye omstendigheter) - dissens

En av de domfelte i den såkalte ”Karolisaken” – takstmannen – begjærte gjenopptakelse for Gjenopptakelseskommisjonen. Han ble i 1991 dømt til fengsel i 2 år og 6 måneder for medvirkning til grove bedragerier av en bank. Han ble samtidig idømt et erstatningsansvar på kr 21 millioner kroner. Begjæring om fornyet behandling, subsidiært anke og en senere begjæring om gjenopptakelse førte ikke frem. I februar 2004 fremsatte han sin begjæring om gjenopptakelse for Gjenopptakelseskommisjonen.

Dommen gjaldt grove bedragerier av banken med til sammen kr 25 100 000, og i alt fire personer ble dømt for medvirkning til bedrageriene, eller deler av disse. En av de tiltalte ble frifunnet for medvirkning til grovt bedrageri, men dømt for dokumentfalsk. Imidlertid ble dommen etter anke opphevet for hans vedkommende, og han ble senere domfelt for medvirkning til grove bedragerier og dokumentfalsk.

Banken hadde ytt lån ved å utstede bankremisser til flere av de domfelte. Lånene var gitt dels uten sikkerhet, dels med sikkerhet i edelstener. Takstmannen hadde utferdiget takstbrev for edelstener med samlet pålydende kr 149 090 000. Retten la til grunn at han hadde utstedt takstpapirene uavhengig av de edelstenene som ble anskaffet og stilt som sikkerhet for lånene. Videre bygde dommen på at takstbrevene lå til grunn for utstedelsen av bankremisser med samlet pålydende 21 millioner kroner, at domfelte var klar over at takstbrevene skulle benyttes ved pantsettelse av edelstener, og at de skulle benyttes til bedrageri overfor långiver.

Kommisjonen utredet saken nærmere ved å foreta avhør av daværende etterforsker samt påtaleansvarlig og aktor i saken. Videre ble det tatt avhør av takstmannens tidligere ektefelle. Det var i begjæringen også vist til at avhør av en långiver i Sverige, som en av de meddomfelte i Karolisaken hadde vært i kontakt med forut for det pådømte forhold, kunne kaste nytt lys over saken for takstmannens vedkommende. Derfor ble det også tatt avhør av denne långiveren samt av en svensk takstmann som hadde taksert edelstener som skulle være stilt som sikkerhet for dette lånet i Sverige. Det ble også gjort undersøkelser i Sverige omkring denne långiverens angivelige anmeldelse av den svenske takstmannen. Denne långiveren hadde i sin tur opptatt lån i et selskap som senere gikk konkurs, og det ble innhentet opplysninger om edelstenene fra konkursbehandlingen i dette selskapet.

Kommisjonen delte seg ved avgjørelsen i et flertall og et mindretall.

Kommisjonens flertall fant at det var grunnlag for å gjenoppta saken. Flertallet la vekt på at det etter rettskraftig dom ble kjent at svensk politi mens hovedforhandlingen pågikk i Norge, hadde tatt to avhør i Sverige av den svenske långiveren, som en av de medtiltalte tidligere hadde vært i kontakt med angående et lån. Långiverens politiforklaringer indikerte at denne medtiltalte i saken ved en anledning hadde vært involvert i en episode der edelsteiner av lavere verdi var blitt knyttet opp mot høyere takster. Domfelte, takstmannen i Karolisaken, hadde helt siden han første gang ble forevist de beslaglagte edelsteinene hevdet at disse var noen andre enn de han takserte, og at noen følgelig måtte ha byttet om edelsteinene etter takseringen. Videre at edelsteiner kunne ha blitt byttet om i løpet av den tiden han takserte dem. Långiverens politiforklaring kunne dermed være en indikasjon på at ombytting var denne medtiltaltes modus operandi, og måtte dermed etter flertallets syn åpenbart være av interesse for domfeltes forsvar.

Flertallet viste også til at den svenske takstmannen hadde vurdert de edelstenene som ble fremlagt ved låneopptaket i Sverige til å ha en verdi av SEK ca 30 millioner, og at dette viste at meddomfelte kunne disponere edelstener til betydelige verdier, noe som var en forutsetning for den domfeltes ombyttingsteori. I det avhøret kommisjonens utreder foretok av den svenske takstmannen opplyste han at det var mulig å skaffe edelstenspartier av en slik størrelse som beskrevet i domfeltes takster ned til 25 %, kanskje helt ned til 20 % av angitt takstverdi dersom det ble kjøpt større partier ved kilden. Etter flertallets syn var dette en omstendighet som kunne muliggjøre at meddomfelte disponerte edelsteiner av større verdi. 

Flertallet fant at dersom forsvarerne under hovedforhandlingen hadde vært gitt innsyn i politiavhørene av den svenske långiveren, ville dette kunne ha foranlediget nærmere bevisføring omkring domfeltes, takstmannens, ombyttingsteori. Dette, sammenholdt med at domfeltes forhold inngikk i en svært omfattende og kompleks sak, der bevisførselen for så vidt gjaldt hans forhold relativt sett syntes å ha vært sparsom og domfellelsen av ham var svært knapt begrunnet, særlig med hensyn til de subjektive straffbarhetsvilkår, gjorde at flertallet fant at den manglende fremleggelsen av disse avhørene var en ny faktisk omstendighet som innebar at vilkårene for gjenopptakelse iht. straffeprosessloven § 391 nr. 3 var oppfylt. Da kommisjonens flertall var kommet til at det var grunnlag for gjenopptakelse etter § 391 nr. 3, fant flertallet det ikke nødvendig å ta stilling til om vilkårene var oppfylt i medhold av straffeprosessloven § 392 annet ledd.

Mindretallet viste til at betydningen av de nye opplysninger og omstendigheter var påberopt i den tidligere begjæringen om gjenopptakelse som var fremsatt overfor retten og sluttet seg i det vesentlige til lagmannsrettens begrunnelse for hvorfor disse ikke gav grunnlag for gjenopptakelse. Det ble videre vist til at kommisjonens utreder hadde foretatt et nytt avhør av långiveren som meddomfelte hadde vært i kontakt med, og at långiveren da hadde forklart at han ble bedratt av meddomfelte, og at også den svenske takstmannen etter hans syn hadde vært med på dette. Selv om det nok kunne stilles spørsmål ved långiverens nye forklaring, fant mindretallet at den i alle fall ikke styrket grunnlaget for gjenopptakelse.

Mindretallet fant under enhver omstendighet grunn til å kommentere enkelte forhold knyttet til den taksten som ble utferdiget i forbindelse med dette låneopptaket i Sverige. Dels var det gitt ulike opplysninger om den svenske takstens størrelse. I det ene politiavhøret av långiveren ble det nevnt ca SEK 36 millioner. I et senere brev fra den svenske takstmannen til domfelte ble det nevnt ca SEK 30 millioner. Av dokumentene kommisjonen innhentet i forbindelse med konkursbehandlingen i selskapet långiveren selv opptok lån i, fremgikk at den svenske takstmannen i 7 takstbrev hadde taksert edelsteinene til en verdi av SEK 35 663 250. Mindretallet fant det meget tvilsomt om de pantsatte edelsteinene kunne ha hatt en slik verdi. Dersom steinene som ble stilt som sikkerhet for lånet var verd drøye SEK 35 millioner, fant mindretallet det vanskelig å forstå hvorfor medtiltalte ikke satte mer inn på å få realisert pantet når det viste seg at avtalen om tilbakebetaling ikke ble overholdt. Etter det långiver forklarte var lånet på SEK 4 millioner, slik at en realisering av edelstener til en verdi av SEK ca 35 millioner burde ha innbrakt långiver full dekning av sitt utestående, og selv med renter og omkostninger burde realisasjonen innebære at det også ble et solid overskudd til medtiltalte. I stedet synes han å ha latt pantet gå inn i konkursboet. Dersom edelsteinene var kjøpt for 20 – 25 %, ville meddomfeltes brutto tap ved ikke å få realisert disse steinene kunne være ca SEK 7 – 8,75 millioner. Dokumentene fra bobehandlingen i Sverige viser dessuten hvilke forsøk som ble gjort på å selge edelsteinene. Salgsforsøkene synes å vise at edelsteinene var vanskelig å realisere, og de synes ikke å underbygge at edelsteinene hadde en verdi i nærheten av de svenske takstene på til sammen SEK 35 663 250. Etter en samlet vurdering kunne mindretallet ikke se at det forelå nye omstendigheter eller bevis som syntes egnet til frifinnelse, avvisning eller til anvendelse av en mildere strafferegel eller en vesentlig mildere rettsfølge, jf. straffeprosessloven § 391 nr. 3. Domfeltes anførsler vedrørende straffeprosessloven § 392 annet ledd syntes å være knyttet til de samme momenter som for begjæringen etter § 391 nr. 3. Kommisjonens mindretall viste derfor til drøftelsen under straffeprosessloven § 391 nr. 3 og uttalte at mindretallet heller ikke kunne se at det var grunnlag for gjenopptakelse etter § 392 annet ledd.

Saken ble etter dette henvist til retten for ny behandling hva angår denne domfelte, takstmannen. 

 

                                               * * * * *

 

Det ble deretter avsagt ny dom i tingretten. Straffen ble den samme som i opprinnelig dom.


Kommisjonen for
gjenopptakelse av straffesaker
Postadresse:
Postboks 2097 Vika
0125 Oslo
Besøksadresse:
Tordenskioldsgate 6
0160 Oslo
Telefon og telefax:
Telefon: 22 40 44 00
Telefax: 22 40 44 01
E-post:
post@gjenopptakelse.no
Org.nr.
985 847 215