06.03.2008 (2005 0140) Seksualforbrytelse - § 391 nr. 3 (ny sakkyndigrapport, nye vitner)

En mann (født 1953) ble i 1995 dømt av herredsretten for å ha overtrådt straffeloven § 193, annet ledd. I dommen ble det lagt til grunn at han hadde utnyttet forstandsvakheten til en psykisk utviklingshemmet kvinne til å skaffe seg utuktig omgang med henne under en luftetur i 1994. Mannen var utplassert ved bokollektivet fornærmede var beboer ved som et ledd i hans utdannelse som pleier. Mannen ble dømt til fengsel i 60 dager, samt til å betale kr. 15 000,- i erstatning til fornærmede. I tillegg ble han fradømt retten til å utøve virksomhet eller beskjeftige seg i omsorgsyrker knyttet til psykisk utviklingshemmede i 2 år.

Mannen anket til lagmannsretten. Lagmannsretten avsa i 1996 dom i samsvar med herredsrettens dom. I 1997 begjærte domfelte saken gjenopptatt. Begjæringen ble forkastet. Hans kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg, ble også forkastet.

Juli 2005 begjærte mannen saken gjenåpnet for Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker. Kommisjonen foretok enkelte avhør i saken. Det ble også innhentet en erklæring fra sakkyndige om fornærmedes evner til å uttrykke seg verbalt og non-verbalt. Videre ble det innhentet en rapport fra Meteorologisk institutt. Det ble oppnevnt forsvarer for domfelte og det ble oppnevnt hjelpeverge og bistandsadvokat for fornærmede.
 
Utredningen avdekket etter kommisjonens oppfatning nye omstendigheter i saken.

Vitneforklaringer var det første uforenlige med rapporten fra Meteorologisk institutt.

Etter kommisjonens syn bekreftet videre erklæringen fra de sakkyndige at det knyttet seg usikkerhet ved kommunikasjon med fornærmede, herunder påliteligheten av de forklaringer og utsagn fornærmede skulle ha kommet med.

Både herredsretten og lagmannsretten hadde dessuten lagt til grunn at domfeltes forklaring om at fornærmede hadde reagert på en spesiell måte ikke var troverdig. I avhør med kommisjonens utredere har imidlertid den ene av de sentrale vitnene forklart seg til fordel for domfelte på dette punktet.

Når det gjelder betydningen av de nye omstendighetene i saken, delte kommisjonen seg i et flertall og et mindretall.

Ifølge flertallet var de nye omstendighetene egnet til å føre til frifinnelse når disse ble sammenhenholdt med de øvrige bevis og omstendigheter i saken. Etter flertallets oppfatning ga således straffeprosessloven § 391 nr. 3 grunnlag for gjenåpning av saken. Det ble samtidig uttalt at flertallet delte mindretallets bemerkninger til bevissituasjonen for den dømmende rett.

Mindretallet fant ikke de nye omstendighetene å være av en slik karakter at disse i seg selv ga grunnlag for gjenåpning etter § 391 nr. 3.

En samlet vurdering tilsa imidlertid etter mindretallets syn at det var grunn til å stille spørsmål ved om de strenge beviskravene i straffesaker var anvendt korrekt. Det ble derfor ansett å foreligge særlige grunner som gjorde det tvilsomt om lagmannsrettens dom av 1996, var riktig. Det ble funnet tungtveiende grunner for å gjenåpne saken. Etter mindretallets syn tilsa straffeprosessloven § 392 annet ledd gjenåpning i saken.

I samsvar med kommisjonens enstemmige konklusjon ble saken henvist til retten for ny behandling.

 

                                             * * * * *

 

Lagmannsretten avsa deretter frifinnende dom (dissens 4-3).


Kommisjonen for
gjenopptakelse av straffesaker
Postadresse:
Postboks 2097 Vika
0125 Oslo
Besøksadresse:
Tordenskioldsgate 6
0160 Oslo
Telefon og telefax:
Telefon: 22 40 44 00
Telefax: 22 40 44 01
E-post:
post@gjenopptakelse.no
Org.nr.
985 847 215