Du er her: Forsiden  >  Avgjørelser  >  2008  >  06.06.2008 (2008 0036) Underslag

06.06.2008 (2007 0036) Underslag § 391 nr. 3 (nye omstendigheter og bevis) - dissens

En lensmann ble i 1995 domfelt for grove underslag av til sammen ca kr 220 000 fra en eldre kvinne, begått i perioden 1987-1992. Forholdet ble politianmeldt etter fornærmedes død. Straffen ble satt til betinget fengsel i 6 måneder. Lensmannen ble også fradømt sin stilling.

Saken hadde vært begjært gjenåpnet to ganger tidligere for henholdsvis domstolen og kommisjonen, uten at begjæringene førte fram.

Ny begjæring om gjenåpning ble fremsatt i februar 2007. Kommisjonen foretok en omfattende utredning av saken med blant annet 20 vitneavhør og gjennomgang av diverse bilagsmateriale innhentet av kommisjonen. Det ble også foretatt en fullstendig ny gjennomgang av bevisene i saken.

Det var forut for dette foretatt privatetterforskning initiert av domfelte selv. For gjenåpningsspørsmålet var det ikke nødvendig å skille mellom det som hadde fremkommet gjennom den private etterforskningen og kommisjonens egen utredning av saken.

Det var uomtvistet i saken at lensmannen hadde tatt ut penger fra fornærmedes post- og bankkonti. Han hevdet å ha gjort dette etter ønske fra fornærmede, og at han ikke visste hva hun brukte pengene til etter at han hadde levert dem til henne. Fullmakt fra fornærmede til domfelte forelå for de fleste av uttakene, enten i kopi eller i original. Det forelå tilsvarende kvitteringer for at fornærmede hadde mottatt pengene fra domfelte.

Det var i sin tid et hovedspørsmål for retten hvor pengene hadde tatt veien. Etter en omfattende bevisførsel la retten til grunn at domfelte hadde underslått pengene. Også for kommisjonen sto spørsmålet om hvor pengene hadde tatt veien sentralt. Kommisjonens perspektiv var om det i tiden etter domfellelsen hadde fremkommet noe som belyste dette, og som medførte at det var en rimelig mulighet for en annen avgjørelse av skyldspørsmålet dersom opplysningen hadde foreligget for den dømmende rett.

Kommisjonens utredning ledet ikke til konkrete opplysninger om hvor pengene hadde tatt veien. Det fremkom imidlertid en del nye opplysninger, blant annet om betydelige anonyme gaver (kroner 140 000) til bygging av en kirkestue i det aktuelle tidsrom. Videre fremkom at fornærmede overfor sognepresten hadde uttalt seg positivt til å gi til dette formål. Dokumentasjon for fire mindre gaver gitt anonymt til veldedige formål var også funnet. Det fremkom dessuten at fornærmede hadde leid en bankboks i det aktuelle tidsrom, slik at hun hadde hatt et trygt oppbevaringssted for kontanter. Det hadde også vært tyveri fra fornærmedes bolig.

Ved vurdering av om de nye bevis i saken var egnet til å føre til frifinnelse, delte kommisjonen seg i et flertall og et mindretall.

Kommisjonens flertall (fire medlemmer) viste til at domfellelsen bygget på en kjede av indisier der retten etter en konkret vurdering hadde eliminert muligheten for at pengene hadde tatt andre veier enn i domfeltes lomme. De nye bevis som den private etterforskning og kommisjonens ytterligere utredning av saken har fremskaffet, svekket etter flertallets syn argumentene for eliminasjon av andre alternativer på flere punkter.

Det forhold at den fellende dommen ble avsagt under dissens der to av rettens fem medlemmer stemte for frifinnelse, ble også et element ved den helhetsvurdering flertallet foretok.

Kommisjonens flertall vektla også at det kunne stilles spørsmål ved om det overhodet var begått noen straffbar handlig i tilknytning til pengeuttakene. Saken skilte seg i så måte fra en rekke andre saker, der det var klart at det hadde funnet sted en straffbar handling mens det eksempelvis var reist tvil om hvem som var gjerningsperson.

Videre hensyntok kommisjonens flertall at fornærmede hadde gitt to store pengegaver i februar 1987, noe som dokumenterte hennes givervilje. Eksponering av dette gjorde at kommisjonens flertall ikke kunne se bort fra at fornærmede ønsket å være anonym ved eventuelle senere gaver, noe hun også var ved de nevnte fire mindre gaver som senere ble dokumentert. Vel kr 140 000 til utbygging av kirkestua som stammer fra ikke identifiserte anonyme givere, kunne ifølge flertallet inneholde gaver fra fornærmede.

Det ble også vektlagt at fornærmede var klar og orientert til det siste og hadde alminnelig god innsikt i sine økonomiske forhold.

Etterforskningen av saken foretatt av Det særskilte etterforskningsorganet for politisaker, ble dessuten vurdert som mangelfull. Flertallet påpekte at ransakinger ikke ble foretatt til tross for at man søkte etter penger og/eller kvitteringer. Videre kom at lensmannen først ble avhørt som vitne i saken til tross for at etterforskningen måtte sies å være personrettet. Han skulle dermed hatt status som mistenkt med de rettigheter dette innebar. Det fremgår av dommen at dette vitneavhøret senere ble brukt mot ham og bidro til å svekke hans troverdighet. Videre fant flertallet at etterforskningen ikke syntes bredt nok lagt opp.  

Etter flertallets syn hadde det fremkommet en rekke nye omstendigheter og bevis i saken. Idet det var en rimelig mulighet for at dette ville ha ført til en annen avgjørelse om opplysningene hadde foreligget for den dømmende rett, ble saken gjenåpnet i medhold av straffeprosessloven § 391 nr. 3.

Kommisjonens mindretall (ett medlem) sluttet seg i stor utstrekning til den fremstilling av de faktiske forhold som flertallet ga, men mente at de nye bevis og omstendigheter som hadde fremkommet i saken ikke var egnet til å føre til frifinnelse. Mindretallet viste til at de forhold som er avdekket, ikke berørte skyldspørsmålet direkte. Det forelå ingen nye klare holdepunkter for at fornærmede hadde disponert pengene selv. Det nye var kun indikasjoner i et samlet bevisbilde, som verken hver for seg eller samlet var tilstrekkelig tungtveiende til å begrunne gjenåpning etter straffeprosessloven § 391 nr. 3. Straffeprosessloven § 392 annet ledd ble også vurdert, men heller ikke denne bestemmelsen ble funnet anvendelig.

 

                                                         *****   

 

Domfelte avgikk ved døden kort tid etter at saken var gjenåpnet. Agder lagmannsrett avsa deretter frifinnende dom i medhold av straffeprosessloven § 400 femte ledd.


Kommisjonen for
gjenopptakelse av straffesaker
Postadresse:
Postboks 2097 Vika
0125 Oslo
Besøksadresse:
Tordenskioldsgate 6
0160 Oslo
Telefon og telefax:
Telefon: 22 40 44 00
Telefax: 22 40 44 01
E-post:
post@gjenopptakelse.no
Org.nr.
985 847 215