13.06.2007 (2007 00074) Seksualforbrytelse - § 391 nr. 3 (ny sakkyndig rapport – medisinske funn) -dissens

En mann ble i 1990 dømt til fengsel i 3 år for overtredelse av straffeloven §§ 195, 1. ledd, 2. straffalternativ, 195, 1. ledd, 1. straffalternativ, 196, 207, 1. ledd, 2. straffalternativ, 207, 1. ledd, 1. straffalternativ, § 209, ved å ha hatt utuktig omgang med sine to døtre under 14 år og sin stesønn under 16 år. I forhold til den eldste datteren ble den utuktige omgangen ansett for å omfatte samleie. Mannen begjærte gjenopptakelse for kommisjonen, blant annet under henvisning til at ny medisinsk kunnskap for så vidt gjaldt vurderingen av anale og genitale funn hos barn ville kunne vise at barna ikke hadde vært utsatt for overgrep.

Kommisjonen utredet saken nærmere, blant annet ved oppnevning av nye medisinske sakkyndige og avhør av hans nå voksne døtre.

Den nye sakkyndigrapporten innebærer at de medisinske funnene, slik disse vurderes av sakkyndige i dag, i seg selv verken bekrefter eller avkrefter seksuelt misbruk. Kommisjonen fant i første omgang ikke grunnlag for å ta begjæringen til følge. Kommisjonens avgjørelse ble truffet under dissens 3-2, og flertallet kom til at den dømmende rett ville ha funnet bevismaterialet tilstrekkelig for domfellelse også om den hadde kjent til konklusjonen i den nye sakkyndiguttalelsen. Domfeltes advokat kom etter dette tilbake til saken og ba kommisjonen foreta en fornyet vurdering. Han vedla et brev fra domfeltes daværende forsvarer som viste at de medisinske undersøkelsene hadde stått sentralt under straffesaken, og at skyldspørsmålet som følge av legeerklæringene ble ansett som så opplagt at saken hovedsakelig ble sett på som et spørsmål om straffutmåling.

Kommisjonen tok deretter saken opp til ny vurdering, domfeltes nye anførsler ble vurdert, og saken ble undergitt en ny, fullstendig behandling. Denne gangen endret ett av kommisjonens medlemmer standpunkt. Dette medlemmet hadde ved forrige gangs behandling utgjort flertallet mot gjenopptakelse, og da han endret standpunkt og sluttet seg til det tidligere mindretallets konklusjon, ble det flertall for gjenopptakelse av saken. De to øvrige medlemmene som tidligere hadde utgjort flertallet, fastholdt sitt tidligere standpunkt og begrunnelsen for dette.

Kommisjonsmedlemmet som hadde endret standpunkt, viste til mindretallets merknader ved forrige gangs behandling av saken og ga for øvrig en sammenhengende begrunnelse for sitt endrede standpunkt. Han viste til at den nye sakkyndigrapporten innebar at de medisinske funnene verken bekreftet eller avkreftet seksuelle overgrep. Samtidig var det ut fra daværende forsvarers brev grunn til å anta at det under hovedforhandlingen ble lagt stor vekt på de sakkyndiges uttalelser. Det ble ellers sett hen til de øvrige bevis i saken. Det var svakheter ved dommeravhørene av de to døtrene, og det ble funnet tvilsomt om retten under hovedforhandlingen hadde vært seg tilstrekkelig bevisst svakhetene ved dommeravhørene, all den tid legeerklæringen fra overlegen som undersøkte jentene hadde konkludert med at overgrep var ”overveiende sannsynlig”. Kvaliteten av dommeravhørene måtte da antas å ha kommet i bakgrunnen.

Også stesønnens vitneprov var svekket av at han over tid hadde vært utsatt for gjentatt utspørring. Han hadde også vært meget fortvilet over det han hadde fått vite om mistanken om overgrep mot halvsøstrene, og det kunne heller ikke utelukkes at han hadde ønsket å styrke jentenes vitneprov.

Det var ikke grunn til å tro at forklaringene fra domfeltes døtre, som var blitt avhørt i forbindelse med kommisjonens behandling av saken, var bevisst uriktig, men at forklaringene måtte ses på bakgrunn av at faren ble dømt for overgrep mot dem og at dette tydeligvis hadde blitt lagt til grunn i tiden etter dommen.

De oppnevnte nye sakkyndiges erklæring var et nytt bevis som syntes egnet til frifinnelse i forhold til alle de tre barna. Legeerklæringen som ble skrevet etter undersøkelsen av døtrene i 1989 åpnet i liten grad for tvil, og syntes å ha bidratt til å legge premissene for den videre etterforskningen av saken, herunder mulige overgrep mot stesønnen.

Etter en samlet vurdering av bevisene var det en rimelig mulighet for at saken ville ha endt med frifinnelse dersom den nye sakkyndige rapporten hadde foreligget for retten da saken i sin tid ble pådømt.

Da det etter dette var blitt flertall for gjenopptakelse av saken, ble begjæringen ble tatt til følge i medhold av straffeprosessloven § 391, 3. ledd, og saken henvist til retten for ny behandling.

                                          * * * * *

Lagmannsretten avsa deretter frifinnende dom.


Kommisjonen for
gjenopptakelse av straffesaker
Postadresse:
Postboks 2097 Vika
0125 Oslo
Besøksadresse:
Tordenskioldsgate 6
0160 Oslo
Telefon og telefax:
Telefon: 22 40 44 00
Telefax: 22 40 44 01
E-post:
post@gjenopptakelse.no
Org.nr.
985 847 215