14.06.2007 (2004 00195) Seksualforbrytelse - § 391 nr. 3 (ny sakkyndig rapport – medisinske funn) - dissens

I 1991 ble en 42 år gammel mann dømt i lagmannsretten til en straff av fengsel i 2 år og 8 måneder for ved flere anledninger å ha hatt samleie med sin datter mens hun var 5 – 9 år gammel.

Kommisjonen oppnevnte nye sakkyndige og foretok flere avhør, blant annet av fornærmede.

De sakkyndige uttaler i sin rapport at funnene som ble påvist i 1989 indikerer at overgrep kan ha funnet sted. Det er imidlertid såpass stor usikkerhet knyttet opp mot funnene, at de konkluderer med at de sannsynligvis ikke kan tolkes som holdepunkt for at seksuelle overgrep og samleie har funnet sted. Den rettsmedisinske kommisjon uttalte i februar 2006 at det bør legges til grunn at det ved den primære undersøkelsen i 1989 kun ble påvist ”rester av jomfruhinnen” og at undersøkelsen i ryggleie ikke utelukker at undersøkeren kan ha forvisset seg om at jomfruhinnen viste omfattende defekter. Den rettsmedisinske kommisjon mener videre at de sakkyndige ”litt for håndfast” avviser den tolkning og konklusjon, som overlegen kom frem til i 1989.

Ved avgjørelsen delte kommisjonen seg i et flertall og et mindretall.

En samlet kommisjon var kritisk til at en rådgiver ved PP-tjenesten gjennomførte en samtale med fornærmede i desember 1989, og at den samme rådgiveren deltok under dommeravhøret tre dager senere. Det fremgår av referatet fra samtalen at rådgiveren ”… fortalte om alle de andre barna jeg kjente som opplevde vanskelige ting”, og at rådgiveren ”eksemplifiserte og spurte om hun hadde opplevd noe tilsvarende.” Det fremgår videre at hun ”forklarte at en del voksne gjør seksuelle ting med barna som de ikke har lov til å gjøre.”

Etter kommisjonens vurdering kunne det ikke utelukkes at fornærmedes forklaring under dommeravhøret kunne ha vært preget av samtalen med rådgiveren kort tid i forveien, herunder den eksemplifiseringen av ”vanskelige ting” som hun innledningsvis hadde gitt under samtalen med fornærmede.

Kommisjonens flertall viste til at den nye sakkyndige rapporten fastslo at det var såpass mye usikkerhet knyttet til overlegens funn i 1989 at disse ikke kunne tolkes som holdepunkt for at seksuelle overgrep hadde funnet sted. De sakkyndiges vurdering av funnene i dag verken bekrefter eller avkrefter at seksuelt misbruk har funnet sted. Flertallet viste også til at fornærmede hadde opplyst at hun var blitt utsatt for overgrep fra sin far og stefar. Dersom det ble lagt til grunn at fornærmede var utsatt for seksuelt misbruk, var hennes opplysning om at hun også ble misbrukt av sin stefar av en slik art at det reiste tvil om far var overgriper.

Kommisjonens flertall hadde videre merket seg at fornærmede forklarte seg lite detaljert under dommeravhøret i 1989, og at hun heller ikke i avhør med kommisjonens utreder syntes å være i stand til å gi noen nærmere beskrivelse av de overgrepene som skulle ha funnet sted. Heller ikke i samtaler med sin behandlende lege eller psykiater ga hun detaljer om overgrepene. I avhørene forklarte hun imidlertid at hun kunne huske overgrepene, men at hun ikke greide å snakke om dem. Flertallet antok at barn på åtte år normalt vil huske det de opplever, og at fornærmede trolig ville ha husket eventuelle overgrep da hun var i dommeravhør som niåring. At hun i dag hevder å huske overgrepene, uten at hun orker å snakke om dem, kan gi grunn til å stille spørsmål ved om man her står overfor falske minner.

Etter flertallets vurdering måtte den nye sakkyndige rapporten og fornærmedes opplysning om at hun ble seksuelt misbrukt også av sin stefar, anses som nye omstendigheter eller nye bevis. Flertallet anså at det var en rimelig mulighet for at opplysningene samlet sett ville ha ført til et annet resultat, dersom de hadde foreligget for den dømmende rett. Ved vurderingen la flertallet også vekt på at omstendighetene omkring gjennomføringen av dommeravhøret, herunder den forutgående samtalen mellom rådgiveren og fornærmede, var av en slik art at det ga grunn til å stille spørsmål ved bevisverdien av dommeravhøret.

Kommisjonens mindretall bemerket at de nye oppnevnte sakkyndige, utelukkende hadde vurdert de skriftlige uttalelsene som ble gitt i 1989. Mindretallet viste også til merknadene fra Den rettsmedisinske kommisjon om at det ikke kunne utelukkes at overlegen forvisset seg om at jomfruhinnen viste omfattende defekter, og at de nye sakkyndige litt for håndfast avviste overlegens tolkning og konklusjon. Etter mindretallets vurdering var ikke den nye sakkyndige rapporten et nytt bevis som syntes egnet til å føre til frifinnelse av domfelte,

Etter mindretallets vurdering var heller ikke fornærmedes uttalelse om overgrep fra stefar å anse som et nytt bevis som syntes egnet til å føre til frifinnelse. Mindretallet viste til at det under hovedforhandlingen ble ført i alt 13 vitner og det ble dokumentert blant annet dommeravhør av fornærmede. Det var på grunnlag av dette samlede bevismaterialet retten avgjorde skyldspørsmålet.

Kommisjonens mindretall understreket at fornærmede ga klart uttrykk for at domfelte forgrep seg seksuelt på henne. Hun ga også i dommeravhøret uttrykk for at hun ble utsatt for overgrep fra sin far, selv om hun ikke beskrev detaljer omkring disse. Etter mindretallets vurdering var det ikke holdepunkter for å anta at man her sto overfor falske minner.

Kommisjonens mindretall la til grunn at retten var kjent med at PP-tjenestens rådgiver hadde hatt en forutgående samtale med fornærmede, og at rådgiveren deltok under dommeravhøret. Retten vurderte dommeravhørets bevisverdi ut fra blant annet dette. Dommeravhøret var, sammen med øvrige vitneforklaringer og sakkyndig uttalelse, en del av det samlede bevismaterialet som lagretten vurderte, og eventuelle svakheter ved dommeravhøret var ikke tilstrekkelig til å fastslå at det var tvilsomt om dommen var riktig.

Basert på flertallets syn ble saken gjenopptatt, idet vilkårene i straffeprosessloven § 391 nr. 3 ble ansett oppfylt.

* * * * *

Lagmannsretten avsa deretter frifinnende dom uten hovedforhandling.


Kommisjonen for
gjenopptakelse av straffesaker
Postadresse:
Postboks 2097 Vika
0125 Oslo
Besøksadresse:
Tordenskioldsgate 6
0160 Oslo
Telefon og telefax:
Telefon: 22 40 44 00
Telefax: 22 40 44 01
E-post:
post@gjenopptakelse.no
Org.nr.
985 847 215