En mann ble i 1992 dømt til 300 timers samfunnstjeneste for ulike overtredelser av straffeloven. Dommen ble ikke anket. Under etterforskningen av en ny sak mot mannen, ble det besluttet å foreta en judisiell observasjon av ham. De sakkyndige konkluderte med at siktede var psykisk utviklingshemmet av høy grad. Etterforskningen ble deretter henlagt på grunn av tvil om siktedes strafferettslige tilregnelighet på gjerningstiden.
Det ble deretter begjært gjenopptakelse av den tidligere dommen. Det ble vist til at det måtte legges til grunn at domfelte ikke var strafferettslig tilregnelig på gjerningstiden for de forhold som ble pådømt i 1992. Påtalemyndigheten sluttet seg til begjæringen.
Kommisjonen fant at det var grunnlag for å gjenoppta dommen fra 1992, idet de rettsoppnevnte sakkyndige hadde konkludert med at siktede var psykisk utviklingshemmet av høy grad, en tilstand som har ha vart hele livet. Den rettspsykiatriske erklæringen måtte anses som en ny omstendighet eller nytt bevis som syntes egnet til å føre til frifinnelse, jf. straffeprosessloven § 391 nr 3. Saken ble derfor henvist til retten for ny behandling.
* * * * *
Tingretten avsa deretter frifinnende dom uten hovedforhandling.