En mann ble i perioden 2000-2009 domfelt fem ganger for ulike straffbare forhold, senest i lagmannsretten hvor han ble dømt til fengsel i 3 år og 2 måneder for voldtekt. Han begjærte gjenåpning, og anførte at han på grunn av sin psykiske tilstand kunne ha vært strafferettslig utilregnelig på handlingstidene. Han begjærte også gjenåpning av lagmannsrettens kjennelse om å avvise skyldanken etter uteblivelse. Kommisjonen oppnevnte sakkyndige, som konkluderte med at domfelte var lettere psykisk utviklingshemmet. For fire av dommene fant ikke kommisjonen at denne nye omstendigheten ga grunnlag for gjenåpning, idet det ikke forelå en rimelig mulighet for at retten ville ha idømt en vesentlig mildere straff, dersom den hadde vært kjent med domfeltes lettere utviklingshemning, jf. straffeprosessloven § 391 nr. 3 jf. straffeloven § 56 bokstav c. For voldtektsdommen fant kommisjonen at vilkårene for gjenåpning var til stede, idet det var en rimelig mulighet for at retten ville ha gått under minstestraffen, eller i alle fall idømt en vesentlig mildere straff, dersom den var kjent med domfeltes diagnose. Kommisjonen fant heller ikke at vilkårene for gjenåpning av avvisningskjennelsen var oppfylt etter straffeprosessloven § 401 jf. § 391 nr. 3.
Begjæringen ble tatt til følge for så vidt gjaldt straffutmålingen i lagmannsrettens dom. For øvrig ble begjæringen ikke tatt til følge.
Etter ankeforhandling utmålte lagmannsretten ny straff for de pådømte forholdene. Straffen ble satt til fengsel i 2 år og 6 måneder.