En mann ble i 2014 dømt i tingretten til fengsel i 9 måneder for flere straffbare forhold. Han var prejudisielt undersøkt, og det ble konkludert med at han ikke var i en tilstand som omhandlet i straffeloven 1902 § 44 eller § 56 c. Det ble ikke funnet grunn til å foreta en full rettspsykiatrisk undersøkelse av ham.
Han ble dømt på ny i 2015 for straffbare handlinger som var begått høsten 2014. På grunnlag av den tidligere prejudisielle erklæringen la tingretten til grunn at han hadde vært strafferettslig tilregnelig også på handlingstiden for disse forholdene. Domfelte anket til lagmannsretten, og anførte at det var en saksbehandlingsfeil at tingretten ikke hadde oppnevnt sakkyndige. Lagmannsretten oppnevnte rettspsykiatrisk sakkyndige, som i sin erklæring konkluderte med at domfelte hadde vært psykotisk på handlingstiden. Lagmannsretten opphevet tingrettens dom, og saken ble deretter henlagt av påtalemyndigheten.
Domfelte begjærte gjenåpning av tingrettens dom fra 2014, og anførte at det var all grunn til å anta at han hadde vært utilregnelig også på handlingstiden for disse forholdene (desember 2012 – november 2013). Kommisjonen oppnevnte to rettspsykiatrisk sakkyndige som konkluderte med at domfelte led av paranoid schizofreni, og at han høyst sannsynlig hadde vært psykotisk på handlingstiden, jf. straffeloven 1902 § 44. Kommisjonen fant at den sakkyndige erklæringen var en ny omstendighet som var egnet til å føre til frifinnelse, jf. straffeprosessloven § 391 nr. 3.
Kommisjonen besluttet enstemmig å ta begjæringen om gjenåpning til følge.