En kvinne ble i 2019 dømt i tingretten til fengsel i 75 dager for grovt bedrageri og falsk forklaring. Hun hadde i perioden 2013-2017 mottatt arbeidsavklaringspenger fra NAV, samtidig som hun i store deler av tiden hadde befunnet seg i ulike EØS- land og Tyrkia. Ved utfylling av meldekort unnlot hun å opplyse NAV om utenlandsoppholdene.
Påtalemyndigheten begjærte gjenåpning av saken i sin helhet til gunst for den domfelte. Begjæringen var begrunnet med at det var i strid med EØS-regelverket, herunder forordning 883/2004 som trådte i kraft i hele EØS-området fra 1. juni 2012, å nekte utbetaling av arbeidsavklaringspenger med den begrunnelse at de domfelte hadde oppholdt seg i andre EØS-stater, og ikke søkt NAV om tillatelse til dette. Påtalemyndigheten la til grunn at domfellelsene for grovt bedrageri med hensyn til mottatte arbeidsavklaringspenger ved opphold i EU/EØS-området etter 1. juni 2012, var bygget på feil rettsanvendelse. Også bedrageri for Tyrkia- oppholdet ble begjært gjenåpnet ettersom beløpets størrelse tilsa at forholdet nå var simpelt bedrageri, og ikke grovt.
Videre begjærte påtalemyndigheten også gjenåpning av falsk/uriktig forklaring for utenlandsoppholdene. Dette ble begrunnet med at rettsanvendelsesfeilen som gjaldt bedrageriet også ville få betydning for domfellelsen for falsk forklaring. Beløpets størrelse og sammenhengen med bedrageriet tilsa gjenåpning av saken i sin helhet.
Domfelte anførte at dommen i sin helhet skulle gjenåpnes. Det var usikkert hvor lenge oppholdet i Tyrkia hadde vart, og det forelå dermed usikkerhet om sakens opplysninger.
Kommisjonen påpekte at tingretten hadde lagt til grunn at opphold i Norge var et vilkår for arbeidsavklaringspenger etter folketrygdloven § 11-3 første ledd. Videre hadde retten lagt til grunn at når domfelte hadde hatt flere midlertidige opphold i et annet EØS-land uten å opplyse eller søke NAV om dette, hadde domfelte forledet NAV til å utbetale en ytelse hun ikke hadde rett til å motta. Tingretten hadde ikke vurdert om dette kunne være i strid med EØS-retten, og følgelig om det var grunnlag for å domfelle for bedrageri med hensyn til ytelser domfelte hadde mottatt mens hun oppholdt seg i EØS-land.
Også bedrageriet for Tyrkia- oppholdet ble gjenåpnet. Kommisjonen bemerket at dersom opphold kun utenfor EØS-land (i dette tilfellet Tyrkia) skulle bli pådømt, kunne bedrageribeløpet nå tilsi en nedsubsumering til simpelt bedrageri. Oppholdet i EØS-land og Tyrkia var blitt pådømt som en fortsatt og sammenhengende forbrytelse, og det var ikke i tiltalen skilt mellom opphold i og utenfor EØS-land.
Kommisjonen kom videre til at det var så tett tilknytning mellom tiltalepostene grovt bedrageri og falsk forklaring at rettsanvendelsesfeilen som gjaldt bedrageriet også måtte få betydning for domfellelsen for falsk forklaring, hvilket måtte innebære at dommen måtte gjenåpnes i sin helhet.
Kommisjonen fant dermed at det forelå særlige forhold som gjorde det tvilsomt om dommen var riktig og at tungtveiende hensyn tilsa at spørsmålet om domfeltes skyld ble prøvd på ny. Saken inneholdt flere EØS-rettslige spørsmål som ikke hadde vært vurdert. Vilkårene for gjenåpning etter straffeprosessloven § 392 annet ledd var oppfylt.
Kommisjonen besluttet enstemmig å ta begjæringen om gjenåpning til følge.