En mann ble i 2002 dømt i lagmannsretten til forvaring i 21 år med minstetid på 10 år for voldtekt og drap. Tre tidligere begjæringer om gjenåpning var ikke blitt tatt til følge av kommisjonen, og en begjæring var blitt forkastet av kommisjonens leder.
Domfelte har på nytt begjært gjenåpning, og anfører blant annet at det foreligger nye bevis i saken etter straffeprosessloven § 391 nr. 3, og da særlig knyttet til DNA-beviset og mobilbeviset. Det anføres videre at den medtiltalte forklarte seg uriktig om domfeltes deltakelse i ugjerningene, og det er fremlagt rapporter som underbygger svakheter i politiavhørene av ham. Det ble også anført at det var begått straffbare forhold i anledning saken, jf. straffeprosessloven § 391 nr. 1 og at det forelå særlige forhold som gjorde det tvilsomt om dommen var riktig, jf. straffeprosessloven § 392 annet ledd.
Et flertall i kommisjonen på tre medlemmer er i korthet av den oppfatning at det etter domfellelsen i 2002 er fremlagt nye sakkyndige erklæringer og rapporter som svekker DNA-beviset, og at dette får betydning for vektingen av de øvrige bevisene som talte for at domfelte var skyldig da saken ble behandlet i lagmannsretten. Etter flertallets vurdering er det samlet sett en rimelig mulighet for at han ville ha blitt frifunnet, dersom lagmannsretten hadde vært kjent med de nye bevisene som nå foreligger, jf. straffeprosessloven § 391 nr. 3.
Et mindretall på to medlemmer mener at vilkårene for gjenåpning ikke er oppfylt. Selv om de nye sakkyndige rapportene om DNA-beviset mv. hadde vært kjent for retten i 2002, er det likevel ingen rimelig mulighet for at disse – vurdert sammen med de øvrige bevisene som ble presentert for retten - ville ha endret bevisbildet på en slik måte at det ville ha ført til frifinnelse av domfelte. Mindretallet kom til at vilkårene for gjenåpning ikke var oppfylt.
Kommisjonen besluttet at begjæringen skulle tas til følge.
Avgjørelsen er avsagt under dissens (3-2).