En mann ble i 2015 og 2018 domfelt for brudd på vegtrafikkloven og legemiddelloven, herunder ruspåvirket kjøring. Dommene ble avsagt som tilståelsesdommer. Han ble i dommen fra 2015 idømt 14 dager betinget fengsel, en bot på kr 10 000 og sperrefrist for en periode på 14 måneder. I dommen fra 2018 ble han idømt en straff av fengsel i 24 dager, en bot på kr 30 000 og tap av førerretten for alltid.
Domfelte begjærte gjenåpning av begge dommene i 2023. Begjæringen var begrunnet med at det forelå nye opplysninger om domfeltes psykiske helse i en ny primærpsykiatrisk erklæring. Det ble også vist til, og lagt ved dokumentasjon på, at senere tiltale mot domfelte for brudd på vegtrafikkloven var blitt henlagt på grunn av tvil om tilregnelighet.
Kommisjonen oppnevnte to sakkyndige. De konkluderte i rettspsykiatrisk erklæring med at domfelte ikke var psykotisk. De konkluderte videre med at han ikke var psykisk utviklingshemmet i lettere grad, men dette var det noe tvil om.
Domfelte fastholdt at vilkårene for gjenåpning var oppfylt på grunnlag av den nye erklæringen. Påtalemyndigheten fremholdt på sin side at vilkårene for gjenåpning ikke var oppfylt. De anførte at de nye omstendigheter og bevis som forelå i saken ikke syntes egnet til å føre til frifinnelse eller en vesentlig mildere rettsfølge, jf. straffeprosessloven § 391 nr. 3.
Kommisjonen vurderte at det forelå nye omstendigheter eller bevis i saken, jf. straffeprosessloven § 391 nr. 3. Kommisjonen fant imidlertid at det ikke at var en rimelig mulighet for at domfelte ville blitt frifunnet i noen av dommene dersom retten hadde vært kjent med domfeltes psykiske tilstand på gjerningstidspunktet, slik den blant annet ble vurdert i den siste rettspsykiatriske i erklæringen. Kommisjonen kom også til at det ikke forelå særlige forhold som gjorde det tvilsomt om noen av dommene var riktig, jf. straffeprosessloven § 392 annet ledd.
Når det gjaldt straffeutmålingen for dommen fra 2015, fant kommisjonen at de nye omstendighetene ikke syntes egnet til å føre til en vesentlig mildere straff, når den idømte straffen rent faktisk allerede var så vidt lav.
Når det gjaldt straffeutmålingen for dommen fra 2018, fant kommisjonen at vilkårene for gjenåpning var oppfylt, jf. straffeprosessloven § 391 nr. 3. Kommisjonen bemerket blant annet at dersom domfeltes tilstand hadde vært kjent på domstidspunktet kunne straffen vært redusert, for eksempel i form av betinget fengsel.
Kommisjonen fant etter dette at vilkårene for gjenåpning ikke var oppfylt for dommen fra 2015 og at vilkårene for gjenåpning av straffeutmålingen var oppfylt for dommen fra 2018. Begjæringen ble dermed tatt delvis til følge. Kommisjonens avgjørelse var enstemmig.