Gjenopptakelseskommisjonen behandlet på møtet i desember ni begjæringer om gjenåpning i det såkalte NAV-komplekset. I tillegg var en sak blitt behandlet på møtet i oktober. Samtlige dommer ble gjenåpnet.
Felles for disse sakene var at de domfelte hadde oppholdt seg i andre EØS-land samtidig som de hadde mottatt ytelser som klassifiseres som ytelser under sykdom fra NAV. De domfelte hadde verken fått tillatelse til utenlandsoppholdene gjennom søknad til NAV eller meldt fra i meldekortene om at de oppholdt seg i utlandet. På dette grunnlaget ble de dømt i tingretten, enten ved hovedforhandling eller tilståelsesdom, for bedrageri og/eller databedrageri mot NAV. I flere av sakene ble de domfelte også dømt for falsk/uriktig forklaring overfor NAV. Enkelte domfelte hadde også hatt utenlandsopphold utenfor EØS-områdetog/eller arbeidet mer enn tillatt. Straffen varierte fra sak til sak, og besto av en kombinasjon av bot, betinget og ubetinget fengsel. Noen ble også dømt til å betale erstatning til NAV. En domfelt ble dømt til inndragning av beløpet som knyttet seg til trygdebedrageriet.
Kommisjonen mottok begjæringen om gjenåpning fra domfelte i to av sakene. Påtalemyndigheten sluttet seg til én av disse begjæringene, og begjærte i tillegg gjenåpning av syv andre dommer. Det ble anført at lovanvendelsen i dommene var uriktig, siden kravet om opphold i Norge for å motta ytelser under sykdom stred mot EØS-regelverket.
Kommisjonen viste i sine avgjørelser til storkammeravgjørelsen HR‑2021‑1453‑S. Høyesterett tok i dommen stilling til hvorvidt vilkåret om opphold i Norge for å ha rett til arbeidsavklaringspenger er i overensstemmelse med EØS-regelverket. Høyesterett fant i tråd med rådgivende uttalelse E-8/20 fra EFTA-domstolen at kravet om opphold i Norge var i strid med EØS-retten. Oppholdskravet ble for perioden før 1. juni 2012 funnet å være i strid med EØS-avtalen artikkel 36 og for perioden etter 1. juni 2012 funnet å være i strid med forordning (EU) nr. 883/2004 artikkel 7 og 21.
Høyesteretts dom gjaldt oppholdskravet for mottakere av arbeidsavklaringspenger i folketrygdloven § 11-3. Flere av sakene kommisjonen tok stilling til gjaldt andre ytelser under sykdom, som rehabiliteringspenger og attføringspenger. Kommisjonen la til grunn at oppholdskravet også for disse ytelsene var i strid med EØS-retten.
Ved motstrid har EØS-rettslige regler forrang foran folketrygdlovens regler. Siden oppholdskravet var i strid med EØS-retten kunne ikke manglende overholdelse av det danne grunnlag for avslag på eller stans i utbetalingen av ytelser. De domfeltes handlinger har derfor ikke voldt tap eller fare for tap for NAV eller gitt domfelte en «uberettiget vinning».
Kommisjonen fant på bakgrunn av dette at de avsagte dommene hvilte på en uriktig lovforståelse og at de objektive straffbarhetsvilkårene for bedrageri ikke var oppfylt. Domfellelsene for bedrageri ble gjenåpnet i sin helhet, også der deler av utenlandsoppholdet hadde funnet sted utenfor EØS.
Videre vurderte kommisjonen at det var så tett tilknytning mellom tiltalene for bedrageri og tiltalene for falsk forklaring, at også domfellelsene for falsk forklaring måtte gjenåpnes der de domfelte var dømt for dette.
Kommisjonen fant at det forelå særlige forhold som gjorde det tvilsomt om dommene var riktige og at tungtveiende hensyn tilsa at spørsmålet om de domfeltes skyld ble prøvd på ny, jf. straffeprosessloven § 392 andre ledd. Sakene inneholdt flere EØS-rettslige spørsmål som ikke hadde vært vurdert. Vilkårene for gjenåpning etter straffeprosessloven § 392 annet ledd var derfor oppfylt.
Kommisjonen besluttet enstemmig å ta begjæringene om gjenåpning til følge.