En mann ble i 2019 i lagmannsretten dømt for drap eller medvirkning til drap og likskjending til fengsel i 16 år. Han begjærte gjenåpning av straffutmålingen og anførte som ny omstendighet at han hadde vært utsatt for et høyt antall ulovlige kroppsvisitasjoner mens han satt varetektsfengslet. Domfelte anførte at dette, i lys av nyere praksis fra Høyesterett og Gjenopptakelseskommisjonen, måtte kompenseres i form av et ytterligere varetektsfradrag.
Kommisjonen fant at opplysningen om at domfelte var utsatt for ulovlige kroppsvisitasjoner i varetektsperioden, og at dette skulle kompenseres, var en «ny omstendighet» etter straffeprosessloven § 391 nr. 3. Sett hen til blant annet HR-2024-551-S, fant kommisjonen at det var en rimelig mulighet for at domfelte hadde vært utsatt for et brudd på EMK artikkel 3, som ville ført til et varetektsfradrag eller reduksjon i straff om domstolene hadde hatt kunnskap om de rutinemessige kroppsvisitasjonene.
Spørsmålet for kommisjonen var om den nye omstendigheten syntes egnet til å føre til en «vesentlig mildere rettsfølge». Kommisjonen viste til at den i tidligere avgjørelser har vurdert at et varetektsfradrag på 120 dager eller mer alltid vil oppfylle vesentlighetskravet, se GK-2022-148 og GK-2022-191. Kommisjonen fant at denne saken var i et grensetilfelle.
Flertallet fant etter en konkret vurdering, hvor blant annet usikkerheten vedrørende visitasjonspraksisen i Ullersmo fengsel ble vektlagt, at vesentlighetskravet var oppfylt.
Mindretallet vurderte at vesentlighetskravet ikke var oppfylt, og la blant annet vekt på uttalelsene vedrørende praksis i Ullersmo fengsel i HR-2024-1935. Mindretallet fant at antallet kroppsvisitasjoner som var sannsynliggjort er lavere enn kommisjonens praksis på 120 dager. Sett opp mot straffens lengde på 16 års fengsel, fant mindretallet at det ikke var tale om en «vesentlig mildere rettsfølge».
I tråd med kommisjonens flertall sitt syn, ble vilkårene for gjenåpning etter straffeprosessloven § 391 nr. 3 ansett oppfylt.
Kommisjonen besluttet å ta begjæringen til følge med den dissens som er beskrevet ovenfor (3-2).