En da 42 år gammel mann ble i Borgarting lagmannsrett våren 2003 dømt til forvaring i 17 år med en minstetid på 9 år for drap. Dommen omfattet også andre forhold som var rettskraftig avgjort ved tingrettens dom. Etter anke fra påtalemyndigheten, fastsatte Høyesterett straffen til forvaring i 21 år med en minstetid på 10 år.
Domfelte begjærte gjenopptakelse av drapsdommen i februar 2004 og viste blant annet til at det forelå ”falsk bevisføring, falske politirapporter og falske vitneforklaringer.”
Grunnlaget for drapstiltalen var at domfelte drepte en bekjent ved å sette en overdose heroin intravenøst på vedkommende eller forledet ham til å sette en slik dose på seg selv hvoretter han døde av heroinforgiftning. Det ble lagt til grunn at avdøde fikk i seg 1,7 – 1,8 gram heroin, og at den målte konsentrasjon av morfin i kroppen hadde en eksepsjonelt høy verdi som var 10-100 ganger mer enn det man så ved overdosedødsfall hos heroinmisbrukere. Lagmannsretten la til grunn at avdøde, uten selv å ville det, fikk en overdose som var så sterk at han forholdsvis snart forsto at han ville dø, dersom han ikke fikk hjelp. Som følge av dette gikk han til angrep på domfelte, som under hendelsen uttalte ”Du har tabbet deg ut”. Lagmannsretten fant grunn til å tro at dette utsagnet kan ha vært ment å gjelde avdødes eventuelle tysting på domfelte. Lagmannsretten festet ikke lit til domfeltes forklaring om at han selv hadde tatt seg et skudd heroin slik at han sovnet, og at han etter noen minutter våknet og så at det var noe galt fatt med avdøde, som var blitt blå i ansiktet. Domfelte forklart til retten at han forsto at avdøde hadde tatt en overdose, og at han derfor grep fatt i ham og prøvde å reise ham opp. Samtidig ristet domfelte kraftig i avdøde, ropte og ga ham en ørefik. Da domfelte forsto at han var død, bestemte han seg for ikke å ringe ambulanse, fordi han hadde narkotika i leiligheten og var redd for at politiet ville komme.
Domfelte hevder blant annet at han ikke hadde noe motiv for å drepe vedkommende slik lagmannsretten legger til grunn, og det er heller ikke riktig at det var et motsetningsforhold mellom dem. Han mener også at retten la for mye vekt på forklaringen til et vitne som var til stede i leiligheten da handlingen fant sted, og som retten mente var troverdig. Domfelte viser også til at vedkommende hadde fått i seg en meget sterk overdose, og at det må stilles spørsmål ved om han i det hele tatt var i stand til å delta i en slåsskamp slik retten har lagt til grunn.
Under utredningen foretok kommisjonen avhør av hovedvitnet og av personen som leverte heroinen til vitnet. Begge hadde forklart seg for lagmannsretten. Det ble også fortatt avhør av to personer i avdødes bekjentskapskrets, herunder hans venninne. Disse var ikke avhørt tidligere. I tillegg ble vedkommende aktor for lagmannsretten og domfeltes daværende forsvarer avhørt. Kommisjonen innhentet også sakkyndig uttalelse fra Rättsmedicinalverket i Sverige, hvor det sentrale spørsmålet var avdødes mulighet for fysisk aktivitet etter inntak av en overdose heroin av en slik mengde som det her var tale om.
Kommisjonen vurderte om vilkårene for gjenopptakelse etter straffeprosessloven § 391 nr. 3 var til stede. Den fant at verken den nye uttalelsen fra Rättsmedicinalverket eller de nye vitneforklaringene var å anse som nye omstendigheter eller bevis som var egnet til å føre til frifinnelse eller til anvendelse av en mildere straffregel eller mildere rettsfølge.
Det ble deretter vurdert om vilkårene for gjenopptakelse etter straffeprosessloven § 392 andre ledd var til stede. Denne bestemmelsen åpner adgang for gjenopptakelse ”når særlige forhold gjør det tvilsomt om dommeren er riktig og tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvd på ny”. Kommisjonen presiserte innledningsvis at bestemmelsen er ment som en sikkerhetsventil, og selv om den ble endret i 1993 ved at ordet ”meget” ble sløyfet foran ”tvilsomt” er det fremdeles meningen at bestemmelsen skal praktiseres med varsomhet. I denne saken var det imidlertid flere forhold som tydet på at den avsagte dom kan være uriktig.
Kommisjonen la ved sin vurdering betydelig vekt på uttalelsen fra Rättsmedicinalverket, som var innhentet i forbindelse med kommisjonens utredning. I uttalelsen heter det blant annet at ”Det kan ifrågasättes om fysisk aktivitet över huvud är möjlig efter intag av en dos heroin som resulterar i en koncentration som den uppmätta.” Denne uttalelsen stemmer med domfeltes forklaring om at han forsto at avdøde hadde satt seg en overdose og at han grep fatt i ham, ristet ham og fiket til ham for å vekke ham opp. Det tilstedeværende vitnet forklarte at domfelte og avdøde satt og pratet sammen da domfelte plutselig og uten foranledning ”hoppet på” avdøde og utbrøt ”… du har driti deg ut.” Kommisjonen bemerket at domfelte var en erfaren heroinmisbruker, og at han måtte forstå at døden ville inntre raskt etter en heroindose på ca. 1,7 gram. Dersom han ønsket å ta livet av fornærmede er hans etterfølgende handlemåte uforståelig, idet han måtte vite at han ville oppnå ønsket resultat ved å forholde seg helt passiv.
Dersom domfelte skulle ha et ønske om å ta livet av avdøde var det dessuten, etter kommisjonens vurdering, påfallende at han valgte å gjøre dette med et vitne til stede og i sitt eget hjem, med det resultat at han måtte låne en større bil av en tredje person for å frakte liket vekk.
Kommisjonen fant for øvrig ikke at det forelå opplysninger som sannsynliggjorde at domfelte hadde et motiv for å ta livet av avdøde. Ut fra hovedvitnets forklaring var det ikke noe ved den forutgående stemningen mellom domfelte og avdøde som tydet på at det var noe som brygget opp til en konflikt som skulle ende med drap. Slik kommisjonen så det, var det mer sannsynlig at domfeltes utsagn til avdøde om at han har ”tabbet seg ut” refererte seg til at domfelte forsto at avdøde hadde satt seg en overdose, enn at utsagnet hadde sammenheng med at avdøde hadde tystet.
Kommisjonen viser også til nye vitneforklaringer om at avdøde hadde gitt uttrykk for at han ikke orket tanken på at han skulle sone fengselsstraff. Det er i denne sammenheng på det rene at avdøde hadde en ubetinget dom på 1 år og 6 måneder som ikke var sonet, og at politiet hadde sendt ham innkalling til soning av denne dommen 3 dager før han døde.
På grunnlag av ovennevnte fant kommisjonen, etter en samlet vurdering, at kravet om ”særlige forhold” i straffeprosessloven § 392 andre ledd var oppfylt, og at straffen som var idømt på 21 års forvaring var et tilstrekkelig tungtveiende hensyn som tilsa at domfelte skyld blir prøvd på nytt. Avgjørelsen var enstemmig.
* * * * *
Saken ble henvist til ny behandling i lagmannsretten hvor lagretten svarte nei på skyldspørsmålet. Lagrettens kjennelse ble satt til side av de tre fagdommerne. Saken ble på nytt behandlet i lagmannsretten som stor meddomsrett. Straffen ble den samme som i opprinnelig dom.