En 24 år gammel mann ble i 2001 dømt i lagmannsretten til fengsel i 13 år for innførsel av nesten 10 kilo heroin. Etter anke til Høyesterett ble straffen satt til fengsel i 12 år. Domfeltes begrunnelse for å begjære gjenopptakelse var at det forelå nye bevis, idet hans eldre bror erkjente at det var han som hadde begått den straffbare handlingen broren var dømt for.

Etter å ha utredet saken nærmere, blant annet ved avhør av domfelte, hans bror og andre vitner, fant kommisjonen at det var grunnlag for å gjenoppta saken, og besluttet å henvise den til retten for ny behandling.

Lagmannsretten la betydelig vekt på politiets telefonanalyser som knyttet domfelte til innførselen av narkotika. Analysene viste at det var trafikk mellom de to mobiltelefonene domfelte disponerte og andre involverte personers telefoner både forut for, under og etter innførselen av narkotikaen. Telefonutskriftene viste blant annet at det var en klar forbindelse mellom domfelte, bakmenn i utlandet og kureren som brakte stoffet til Norge. En av telefonene ble beslaglagt av politiet i en bil som domfelte disponerte på det tidspunktet.

Domfeltes bror ble også nevnt i forbindelse med saken. Under politiets etterforsking kom det imidlertid frem at broren var på et lengre utenlandsopphold, og at han hadde forlatt landet ca. en måned før det straffbare forholdet fant sted. Dette ble opplyst både av domfelte og andre familiemedlemmer. Lagmannsretten uttaler i dommen at det over hodet ikke er sannsynlig at broren befant seg i Norge på det aktuelle tidspunktet.

Domfeltes bror ble senere idømt en lengre fengselsstraff for et annet tilfelle av overtredelse av narkotikalovgivningen. Han ønsket da å erkjenne at det var han som hadde deltatt i den innførselen av heroin som broren ble dømt for. Da det ble klart at kureren var blitt stanset og heroinen oppdaget, presset han familiens medlemmer til å beskytte seg ved å si at han hadde forlatt landet en tid i forveien. Grunnen til at han ikke hadde fortalt om sin befatning med saken tidligere, var at han ikke trodde at det var tilstrekkelige beviser til å dømme broren.

Domfeltes bror har i avhør med kommisjonens utreder forklart seg til dels svært detaljert om sin befatning med saken. Hans forklaring stemmer på flere og vesentlige punkter med de opplysningene som ble fremskaffet gjennom politiets etterforsking, og også med opplysninger som fremkom gjennom avhør av andre vitner. Broren ga blant annet opplysninger om politiets spaning, som var så detaljerte at det talte for at han hadde gjort observasjonene selv. Dette var opplysninger som ikke var kjent fra saksdokumentene og som heller ikke hadde vært fremme under rettsforhandlingene. Kommisjonen fant at de nye bevisene syntes å være egnet til å føre til frifinnelse, anvendelse av en mildere strafferegel eller en vesentlig mildere rettsfølge etter straffeprosessloven § 391 nr. 3, og at det var en rimelig mulighet for at de ville ha ført til et annet resultat, dersom de hadde foreligget for den dømmende rett.

* * * * *

Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet 1. juli 2005 at straffesaken skulle behandles ved Eidsivating lagmannsrett. Det ble gjennomført ny hovedforhandling med lagrette i juni 2006. Lagretten svarte nei på skyldspørsmålet, men kjennelsen ble satt til side i medhold av straffeprosessloven § 376 a.

Saken ble behandlet på ny for Eidsivating lagmannsrett i tiden 26. februar til 6. mars 2007. Ved lagmannsrettens dom 8. mars 2007 ble domfelte dømt til en straff av fengsel i 12 år, med fradrag for utholdt frihetsberøvelse. Dommen var enstemmig.