En mann ble i 1992 dømt til fengsel i 2 år og 4 måneder for overtredelse av straffeloven §§ 195, 1. ledd, 2. straffalternativ, 195, 1. ledd, 1. straffalternativ, 207, 1. ledd, 1. straffalternativ og 209, 1. punktum, ved å ha hatt utuktig omgang med sin stedatter og sønn, som begge var under 14 år. I forhold til stedatteren ble han også dømt for samleie. Mannen begjærte gjenopptakelse for kommisjonen, blant annet under henvisning til at ny medisinsk kunnskap for så vidt gjaldt vurderingen av anale og genitale funn hos barn ville kunne vise at barna ikke hadde vært utsatt for overgrep.

Kommisjonen utredet saken nærmere, blant annet ved oppnevning av nye medisinske sakkyndige og avhør av hans nå voksne stedatter.

Kommisjonen fant etter en helhetsvurdering av den nye sakkyndigrapporten, sammenholdt med de øvrige bevis som forelå for den dømmende rett, at bevissituasjonen i saken - på bakgrunn av den medisinske kunnskap man nå besitter – er vesentlig annerledes enn den var da saken var oppe for retten i 1992. Den gangen ble resultatene av de medisinske undersøkelsene vurdert å gi grunnlag for mistanke om at barna hadde vært utsatt for seksuelle overgrep, særlig klar var konklusjonen for stedatterens vedkommende. Den nye sakkyndigrapporten innebærer derimot at funnene, slik disse vurderes av sakkyndige i dag, i seg selv verken bekrefter eller avkrefter seksuelt misbruk. Kommisjonen så hen til hvordan mistanken om overgrep først kom opp og hvordan saken videre utviklet seg. Kommisjonen fant at de tidligere medisinske undersøkelsene hadde fått legge premissene for dommeravhørene, slik at når det senere viste seg at de medisinske funnene ikke lenger hadde den bevisverdi man tidligere hadde lagt til grunn, så stilte saken seg i et annet lys.

Domfeltes stedatter som ble avhørt i forbindelse med kommisjonens behandling av saken, kunne ikke bidra til å opplyse saken ytterligere, idet hun ikke husket noe som hadde tilknytning til saken. Kommisjonen kom etter en samlet vurdering av bevisene til at det var en rimelig mulighet for at saken ville ha endt med frifinnelse dersom den nye sakkyndige rapporten hadde foreligget for retten da saken i sin tid ble pådømt. Begjæringen ble derfor tatt til følge i medhold av straffeprosessloven § 391, 3. ledd og saken henvist til retten for ny behandling. Kommisjonens avgjørelse var enstemmig.

* * * * *

Lagmannsretten avsa deretter frifinnende dom uten hovedforhandling.