År 2006 den 15. juni ble det i Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker truffet avgjørelse i

Sak nr: 200400198

Kommisjonens medlemmer:

Janne Kristiansen

Helen Sæter

Svein Magnussen

Anne Kathrine Slungård

Erling Lyngtveit

Parter:

Fritz Yngvar Moen, f. 17.12.1941

mot

Den offentlige påtalemyndighet

Det ble truffet slik

A V G J Ø R E L S E :

Ved tiltalebeslutning av 11. april 1978 ble Fritz Moen satt under tiltale ved Frostating lagmannsrett for drap og voldtekt av Torunn Finstad, straffeloven § 233 første og annet ledd og 192 første ledd, annet straffealternativ. Tiltalen omfattet også flere andre straffbare forhold.

Ved lagmannsrettens dom av 29. mai 1978 ble Fritz Moen dømt til fengsel i 20 år. Påtalemyndigheten ble videre bemyndiget til å iverksette sikringsmidler i inntil 10 år. Etter anke til Høyesterett ble fengselsstraffen redusert til 16 år.

Ved tiltalebeslutning av 15. september 1981 ble Fritz Moen igjen satt under tiltale ved Frostating lagmannsrett, for drap og forsøk på voldtekt av Sigrid Heggheim, straffeloven § 233 første og annet ledd, § 192 annet straffealternativ, jf. § 49.

Ved lagmannsrettens dom av 18. desember 1981 ble Fritz Moen dømt til fengsel i 5 år, i tillegg til den straff han var idømt av Høyesterett 15. september 1978, jf. Frostating lagmannsretts dom av 29. mai 1978. Dommen ble anket til Høyesterett, men anken ble avvist ved Kjæremålsutvalgets beslutning av 21. januar 1982. Ved Trondheim byretts dom av 6. oktober 1999 ble påtalemyndigheten bemyndiget til fortsatt anvendelse av sikringsmidler i inntil 5 år.

Fritz Moen – ved advokat John Christian Elden – begjærte gjenopptakelse av begge drapssakene ved begjæring av 2. januar 2000.  Ved Hålogaland lagmannsretts kjennelse av 12. februar 2002 ble begjæringen ikke tatt til følge for noen av sakenes vedkommende. Kjennelsen ble påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg.

Kjæremålsutvalget tillot ved kjennelse av 14. oktober 2003 gjenopptatt den ene av sakene, Frostating lagmannsretts dom av 18. desember 1981 (Sigrid-saken). Utvalget fant at vilkårene for gjenopptakelse etter straffeprosessloven § 392, annet ledd var til stede, og begrunnet dette med at det var mest sannsynlig at de biologiske spor (sæd og blod) som ble funnet på åstedet ikke kunne tilbakeføres til Moen, og at det strafferettslige beviskravet ikke synes å ha vært oppfylt, med mindre de biologiske sporene stammet fra en annen enn gjerningsmannen. Samtidig forelå det etter utvalgets syn sterke holdepunkter for at det biologiske materialet ikke kunne stamme fra andre enn gjerningsmannen.

Når det gjaldt Frostating lagmannsretts dom av 29. mai 1978 i Torunn-saken, fant utvalget at vilkårene for gjenopptakelse ikke var til stede. Kjæremålsutvalget viste særlig til at Fritz Moens gjentatte tilståelser i saken samsvarte godt med de funn som var gjort på åstedet. Når det gjaldt Moens forklaringer, ble det også vist til at disse hadde utviklet seg forskjellig i de to sakene. For det faktum Kjæremålsutvalget la til grunn ved sin avgjørelse, og de vurderinger som ble gjort, vises til kjennelsen inntatt i Rt. 2003 side 1389.

Ved Borgarting lagmannsretts dom av 7. oktober 2004 ble Fritz Moen frifunnet for drap og forsøk på voldtekt av Sigrid Heggheim. 

* * * * *

Ved begjæring av 13. oktober 2004 til Gjenopptakelseskommisjonen, begjærte Fritz Moen på ny  gjenopptakelse av Torunn-saken. Det fremgikk at begjæringen var foreløpig, og at det i første omgang ble tatt sikte på å gi kommisjonen en foreløpig oversikt over saken.  

Kommisjonen oppnevnte 3. november 2004 advokat John Christian Elden som Moens forsvarer, jf. straffeprosessloven § 397, annet ledd, jf. § 96 i.f., for å utarbeide en endelig gjenopptakelsesbegjæring.  I brev av 23. februar 2005 begjærte advokat Elden oppnevnt den tyske politispesialisten Alexander Horn som sakkyndig, for en vurdering av sannsynligheten for at drapene på Sigrid Heggheim og Torunn Finstad ble begått av samme gjerningsmann. I brev av 17. mars 2005 ble advokat Elden orientert om at det fra kommisjonens side ville bli tatt stilling til spørsmålet om oppnevning av sakkyndig(e) når den endelige begrunnelsen for gjenopptakelsesbegjæringen forelå fra hans side. 

Behandlingen av begjæringen ble etter dette stilt i bero i kommisjonen, i påvente av den endelige begrunnelsen for begjæringen.

Fritz Moen avgikk ved døden 28. mars 2005. Fritz Moens bror ga i brev av 2. april 2005 uttrykk for at det var hans ønske at behandlingen av Moens gjenopptakelsesbegjæring skulle gå sin gang.

* * * * *

Kort tid før jul i 2005 ble det gjennom media kjent at en person i Trøndelag, Tor Hepsø, kort tid før han avgikk ved døden 20. desember 2005, skulle ha erkjent å stå bak drapene på Sigrid Heggheim og Torunn Finstad.

Som en følge av disse opplysningene, ble det fra kommisjonens side tatt kontakt med Trøndelag statsadvokatembeter og Sør-Trøndelag politidistrikt for en nærmere orientering og avklaring. Etter å ha drøftet den situasjonen som hadde oppstått, ble det i samråd med førstestatsadvokaten og politidistriktet besluttet at den videre etterforskning i forbindelse med Tor Hepsøs tilståelse skulle skje i regi av kommisjonen.

Fra kommisjonens side ble etter dette i samråd med riksadvokaten anmodet om etterforskningsbistand fra Kripos, og vesentlige deler av kommisjonens undersøkelser rundt Tor Hepsøs tilståelse har blitt utført av en etterforskningsleder og en etterforsker avgitt kommisjonen fra Kripos under kommisjonens leder.

I tillegg til de etterforskningsskritt som har vært iverksatt med sikte på å få nærmere avklart Tor Hepsøs tilståelse, har det fra kommisjonens side vært foretatt undersøkelser på bakgrunn av det opprinnelige etterforskningsmaterialet i Sigrid- og Torunn-sakene, i tillegg til det materialet som ble utarbeidet i forbindelse med Fritz Moens gjenopptakelsesbegjæring fra 2000. Det har blant annet vært gjort undersøkelser med sikte på å få avklart forhold knyttet til Fritz Moens forklaringer for politiet og for retten i Torunn-saken i 1977 og 1978. Kommisjonen har i denne forbindelse oppnevnt professor i spesialpedagogikk Arnfinn Muruvik Vonen som sakkyndig. Han har i sakkyndig uttalelse av 19. mai 2006 besvart spørsmål fra kommisjonens side om døvetolking og språkforståelse hos døve, hovedsaklig på generelt grunnlag.  Kommisjonen har også avhørt blant andre Fritz Moens behandlende psykiater i perioden 1986-89, Inger Thoen Nordhus. 

Resultatet av kommisjonens undersøkelser har i medhold av straffeprosessloven § 398 vært forelagt påtalemyndigheten. Det aktuelle materialet har også vært forelagt advokat John Christian Elden.

Privatetterforsker Tore Sandberg, som også bisto Fritz Moen i forbindelse med utarbeidelse av gjenopptakelsesbegjæringen i 2000, har i rapport av 27. april 2006 oversendt tilleggsdokumentasjon til begjæringen.

* * * * *

Riksadvokaten har i påtegning av 13. juni 2006 opplyst at påtalemyndigheten ikke har funnet grunnlag for å motsette seg at Fritz Moens gjenopptakelsesbegjæring tas til følge. Riksadvokaten viser særlig til Tor Hepsøs forklaring på dødsleiet og de spesielle omstendighetene rundt avgivelsen av denne -  og slutter seg i denne forbindelse også til den nærmere begrunnelse i statsadvokaten i Trøndelags påtegning av 29. mai 2006.

* * * * *

Saken ble behandlet av Gjenopptakelseskommisjonen i møte 15. juni 2006.

* * * * *

Gjenopptakelseskommisjonen bemerker:

Innledning

Det følger av straffeprosessloven § 389 første ledd at en sak som er avgjort ved rettskraftig dom kan gjenopptas til ny prøving etter begjæring av en part når vilkårene i §§ 390 – 393 foreligger.

De bestemmelser som kan komme til anvendelse i denne saken er straffeprosessloven §§ 391 nr. 3 og eventuelt 392 annet ledd.

Generelt om straffeprosessloven § 391 nr. 3

Etter straffeprosessloven § 391 nr. 3 kan gjenopptakelse til gunst for domfelte kreves ”når det opplyses en ny omstendighet eller skaffes frem et nytt bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse eller avvisning eller til anvendelse av en mildere strafferegel eller en vesentlig mildere rettsfølge”. En rimelig mulighet har vært ansett tilstrekkelig, det kreves ikke sannsynlighetsovervekt.

Om vurderingstemaet heter det i Kjæremålsutvalgets kjennelse inntatt i Rt. 2001 side 1521, som det også vises til i kjennelsen av 14. oktober 2003 i foreliggende sak (inntatt i Rt. 2003 side 1389):

Ved avgjørelsen må betydningen av nye omstendigheter og bevis vurderes i sammenheng med betydningen av det øvrige bevismaterialet som foreligger i saken. Det er først når frifinnelse mv. etter en slik samlet bevisbedømmelse fremstår som en rimelig mulighet, at de nye forhold gir grunnlag for gjenopptakelse etter bestemmelsen.

Omstendigheter og bevis er nye når de ikke har vært fremme for den dømmende rett, og dermed ikke kunnet påvirke dommens innhold. Vurderingstemaet vil være betydningen av de nye omstendigheter eller bevis dersom de hadde foreligget for retten da saken ble pådømt, sett i sammenheng med de øvrige bevis og omstendigheter som forelå for den dømmende rett. Nye sakkyndige vurderinger av det bevismateriale som forelå da saken ble pådømt har også vært ansett å gi grunnlag for gjenopptakelse etter § 391 nr. 3, se for eksempel Rt. 2002 side 860 og Rt. 2000 side 2142 med henvisning til tidligere rettspraksis. En slik ny erklæring har vært ansett som et nytt bevis selv om den ikke er basert på nytt materiale, jf. Rt. 1994 side 1149, med videre henvisninger.

Det forhindrer i seg selv ikke gjenopptakelse etter straffeprosessloven § 391 nr. 3 at de omstendigheter som påberopes har vært fremlagt i forbindelse med en tidligere gjenopptakelsesbegjæring, jf. Rt. 2005 side 1665.

* * * * *

Kommisjonen drøfter først om det foreligger nye omstendigheter eller bevis, og deretter om disse er egnet til å føre til frifinnelse, jf. straffeprosessloven § 391 nr. 3.

Foreligger det nye omstendigheter eller bevis?

Tor Hepsø, født i 1938, avgikk ved døden på Sykehuset Namsos 20. desember 2005. Det er på det rene at han den 18. desember 2005 fortalte til tre av pleierne ved sykehusavdelingen der han var pasient, at han hadde drept to kvinner. I samråd med Tor Hepsø selv, tok de sykehusansatte som følge av disse opplysningene kontakt med prest og lokalt politi.

Både prost Inge Torset og to representanter for lokalt politi hadde samtaler med Tor Hepsø i løpet av 19. desember 2005. Samtlige vitner opplevde Tor Hepsø på dette tidspunkt som svært syk, han hadde blant annet vanskelig for å snakke og ble fort trett. Hans utsagn om drapene ble likevel oppfattet som troverdige. Dette gjelder også for den tilkalte prosten, som var den Tor Hepsø hadde den mest inngående samtalen med før han døde. I sin vitneforklaring beskriver prosten Tor Hepsø som fokusert og opptatt av å formidle det han ”bar med seg”,  og Torset hadde også inntrykk av at det  var viktig for Hepsø ”å få gjort opp det her før han døde.” Når det konkret gjelder Torsets oppfatning av Hepsøs troverdighet, beskriver Torset Hepsøs situasjon slik at ”man er da så avskrellet, løken er så liten, at det da ikke er naturlig å iscenesette sirkusunderholdning.”  

Kommisjonen nevner i denne sammenheng at det sammen med Tor Hepsøs øvrige eiendeler på sykehuset befant seg flere bibler der det var merket av for enkelte bibelord, blant annet Ordspråkene kap. 6, vers 12-15  og kap. 16 vers 27-30, om ”en niding”, ”nidingsmannen” og ”voldsmannen”. 

Det som oppsummeringsvis kjennetegner det som fremkom fra Tor Hepsøs side om de aktuelle sakene før han døde, er at han erkjente å ha drept to kvinner i Trondheim på 1970-tallet, og at han nevnte navnene Torunn og Sigrid. Han nevnte også navnene Finstad og Heggheim.  Han skal ha vært beruset da han begikk begge drapene, og i forbindelse med Sigrid-saken, nevnte han at Fritz Moen ble dømt. Det ble imidlertid gitt få konkrete opplysninger, de opplysningene som ble gitt var til dels vage, i tillegg til at Tor Hepsø etter alt å dømme også blandet sammen enkelte opplysninger fra de to drapssakene. Hans utsagn til vitnene inneholdt heller ingen opplysninger som ikke var allment kjent fra tidligere.

Etterforskningen som fra kommisjonens side har vært gjennomført for å avklare hvorvidt Tor Hepsøs erkjennelse kunne medføre riktighet, har brakt på det rene at han i årene 1976 og 1977 var bosatt i Mellomveien i Trondheim, mens han arbeidet  14-dagers skift på en boreplattform i Nordsjøen. Kommisjonens undersøkelser har videre brakt på det rene at Tor Hepsø etter all sannsynlighet befant seg i Trondheim da begge drap ble begått. Vaktlister fra boreplattformen fra de aktuelle tidsrom har ikke latt seg fremskaffe, men ved å ”krysspeile” tidspunkter da man med sikkerhet eller stor grad av sannsynlighet vet at Hepsø ikke befant seg på plattformen (blant annet tidspunkter for personlige husleieinnbetalinger, legeundersøkelser, utstedelse av nytt sertifikat, tilstedeværelse i et bryllup), har hans arbeidsturnus latt seg rekonstruere.

Flere vitner har forklart at Tor Hepsø i den aktuelle perioden hadde et til tider høyt alkoholforbruk når han ikke var på arbeid på plattformen. Kommisjonens utredning har videre brakt på det rene at Tor Hepsø gjennom livet i betydelig grad slet med psykiske problemer. Dette synes også å gjelde perioden før 1976-77, idet den første sykehusinnleggelsen som følge av psykiske lidelser fant sted i Spania i 1973. En av Tor Hepsøs tidligere nære arbeidskollegaer på boreriggen beskriver at det fant sted en markant endring i Tor Hepsøs væremåte overfor arbeidskollegaene i løpet av perioden fra august 1976 og frem til han traff Hepsø igjen høsten 1977. Vedkommende arbeidskollega videreutdannet seg i denne perioden, og forklarer at Tor Hepsø hadde blitt påfallende mer innesluttet i løpet av den perioden vitnet hadde vært borte fra riggen, og at han i enkelte sammenhenger også snakket uklart.

I 1979 ble Tor Hepsø for første gang innlagt på psykiatrisk institusjon i Norge, etter at han fikk hva som må kunne betegnes som et psykisk sammenbrudd ombord på plattformen. Innhentede legejournaler viser at Tor Hepsø etter dette og frem til sin død i 2005 gjennomgående var plaget av angst og depresjoner.  

I en samtale med sin fastlege i februar 2005 der de bakenforliggende årsakene til Tor Hepsøs psykiske problemer ble drøftet, fremholdt han selv at han fortsatt var plaget av opplevelsene ved en båtkollisjon i 1971 der flere sjøfolk omkom. Ved samme anledning ga han uttrykk for at ”det er noe mer også”, noe han imidlertid ikke ville snakke om. 

I desember 1986 ble Tor Hepsø anmeldt for vold og drapsforsøk av sin samboer i perioden 1983-1986. Fra anmeldelsen gjengis:

Fornærmede sier at hun flere ganger har opplevd at anmeldte har tatt strupetak på henne, og deretter klemt til slik at hun nesten besvimer. Han har også flere ganger framsatt trusler om at han skal ta livet av henne. Fornærmede blir også slått i hodet og kastet mot veggen.

Fornærmede sier at i forbindelse med disse episodene tiltrenger anmeldte seg også samleie med fornærmede. Fornærmede tør da ikke sette seg opp mot anmeldte og lar han da gjennomføre samleiet.

Tor Hepsø ble avhørt rettslig om denne saken i Trondheim forhørsrett 21. oktober 1987. Han erkjente ikke å ha utøvet noen form for vold mot sin tidligere samboer, og anmeldelsen ble i 1988 henlagt av statsadvokaten på grunn av bevisets stilling. Av journalnotat fra oktober 1987 fra Trøndelag psykiatriske sykehus der samboerforholdet omtales, går det imidlertid fram at Tor Hepsø -  så vidt skjønnes etter eget utsagn -   ”hadde avslutta forholdet med å vere valdelig mot sambuaren og han er anmeldt for dette”. Detaljer utover dette fremgår ikke av journalen.

Av øvrige opplysninger som har fremkommet ved kommisjonens undersøkelser, er det på det rene at Tor Hepsø hadde blodtype A. På grunn av feil som ble gjort ved sykehuset da det ble tatt blodprøve av Tor Hepsø etter hans død, har det imidlertid ikke latt seg gjøre for kommisjonen å bringe på det rene om Tor Hepsø var såkalt utskiller. Det biologiske materialet som ble funnet på åstedet i Sigrid-saken, stammet fra en person med blodtype A, utskiller.

Er de nye opplysningene egnet til å føre til frifinnelse av Fritz Moen?

At Tor Hepsø på sitt dødsleie i løpet av 18. og 19. desember 2005, overfor til sammen seks personer erkjente å ha drept Sigrid Heggheim og Torunn Finstad, er utvilsomt et nytt bevis i straffeprosessloven § 391 nr. 3´s forstand.

Som det er redegjort for over, er det ikke i seg selv tilstrekkelig at det foreligger nye bevis eller omstendigheter, de nye bevisene eller omstendighetene må også ”synes egnet til å føre til frifinnelse”, hensett til det øvrige bevisbildet i saken.  

På bakgrunn av de opplysninger som kommisjonens etterforskning har frembrakt, må det kunne legges til grunn at Tor Hepsø etter all sannsynlighet befant seg i Trondheim, både da drapene på Sigrid Heggheim og Torunn Finstad ble begått. Selv om Fritz Moen i 2004 ble frifunnet for drapet på Sigrid Heggheim, og denne saken ikke er gjenstand for behandling i kommisjonen, har kommisjonen likevel til en viss grad funnet grunn til å se hen til bevisbildet også i denne saken ved vurderingen av opplysningene i forbindelse med Tor Hepsøs utsagn på sitt dødsleie. Kommisjonen vil nedenfor komme nærmere tilbake til bakgrunnen for dette.

På bakgrunn av de opplysninger som er fremkommet, er det kommisjonens vurdering at det neppe kan være tvil om at Tor Hepsø, da han forklarte seg til sykehuspersonalet, de tilkalte polititjenestemenn og ikke minst prosten, selv var av den oppfatning at han hadde begått begge drapene, og hadde et ønske om å vedstå seg dette før han døde. Det fremgår at samtlige av de vitner han samtalte med om dette, oppfattet ham som realitetsorientert og troverdig.

Det har i kommisjonens utredning ikke fremkommet opplysninger om at Tor Hepsø led av vrangforestillinger som skulle tilsi at han ville være tilbøyelig til å tilstå forbrytelser han ikke hadde begått. Det er heller ikke fremkommet opplysninger om at han på noe tidspunkt har fremvist særlig interesse for de to drapssakene, og heller ikke for andre kriminalsaker.

Kommisjonen finner forøvrig å legge til grunn at Tor Hepsø i 1986 utøvet vold mot sin tidligere samboer, og at Hepsøs voldsutøvelse -  slik den beskrives i den tidligere samboerens anmeldelse -  har likhetstrekk med de skader Sigrid Heggheim og Torunn Finstad ble påført. Det vises i denne forbindelse til at begge hadde vært utsatt for vold mot hodet, kvelning og seksuelt misbruk.

Tor Hepsø hadde samme blodtype, A, som ble funnet på åstedet i Sigrid-saken. Hvorvidt han var såkalt utskiller eller ikke, har ikke latt seg konstatere. Det må etter dette konkluderes med at blodtypen – ut fra hva man vet – ikke utelukker Tor Hepsø som gjerningsmann i Sigrid-saken. Blodtype A er den vanligste blodtypen i den norske befolkningen, med en andel på ca 48 %.

Når det gjelder øvrig bevismateriale i Sigrid- og Torunn-sakene, er det på det rene at det på begge åsted i 1976 og 1977 ble gjort funn av biologisk materiale. I Sigrid-saken gjaldt dette som nevnt over spor av blod og sæd, mens det i Torunn-saken ble gjort hårfunn. I forbindelse med behandlingen av Fritz Moens gjenopptakelsesbegjæring i 2000, ble det fra politiets side gjort forsøk på å oppspore det biologiske materialet fra de to sakene, uten at dette lot seg gjøre. Også fra kommisjonens side har det vært foretatt undersøkelser for om mulig å finne det biologiske materialet som eksisterte i Torunn-saken, men uten at dette har ført frem. På bakgrunn av de undersøkelser som er gjort, finner kommisjonen å måtte legge til grunn at det biologiske materialet ble destruert etter at rettskraftig dom i sakene forelå, uten at det i dag lar seg fastslå når eller hvor dette skjedde.

Når det gjelder bevisbildet slik det fremsto for den dømmende rett i 1978, er det generelt vanskelig å si noe sikkert om dette, idet det ikke finnes lydopptak fra hovedforhandlingen og lagretten heller ikke begrunner sin avgjørelse. Enkelthetene i det faktum lagretten fant bevist, og lagrettens vurdering av de enkelte bevis, er dermed ikke kjent for kommisjonen. Som det også vises til i Kjæremålsutvalgets kjennelse av 14. oktober 2003, må imidlertid Fritz Moens egne forklaringer sammenholdt med de funn som ble gjort på åstedet, ha stått sentralt ved lagrettens vurdering -  all den tid det verken forelå tekniske bevis eller vitneforklaringer som knyttet Moen direkte til drapet.  Kommisjonen finner derfor grunn til å knytte enkelte bemerkninger til innholdet i Moens forklaringer samt til måten disse fremkom på.

Fritz Moens forklaringer i Torunn-saken går fra å benekte at han i det hele tatt har vært i nærheten av Stavne bru den aktuelle natten, via å innrømme at han har angrepet en kvinne ved/på brua, til å erkjenne at han har angrepet en kvinne, voldtatt henne og deretter  sparket henne ut i elva. Moen varierer sine forklaringer mellom å erkjenne drapet og totalt benekte å ha noe med saken å gjøre. Begge disse standpunkter kan inntas i samme avhør. Den første forklaringen der han erkjenner å ha drept en kvinne på brua ble avgitt 9. oktober 1977. Denne forklaringen avviker i betydelig grad fra hans senere forklaringer, og også fra det faktum som ble lagt til grunn både av politi, påtalemyndighet og av den dømmende rett. I forklaring avgitt 16. oktober 1977 erkjente Fritz Moen for første gang å ha angrepet en kvinne, for deretter å ha fraktet henne over gressletta mellom brua og elva frem til elvebredden.

* * * * *

Til tross for at Fritz Moen også avga detaljerte forklaringer i Sigrid-saken, må det på bakgrunn av det øvrige bevismaterialet i saken, legges til grunn at han ikke kunne ha begått drapet på Sigrid Heggheim. Dette skyldes først og fremst at Moens blodtype ikke samsvarer med det biologiske materiale som ble funnet på åstedet, i tillegg til at han også hadde alibi for den natten Sigrid etter alt å dømme ble drept. Et sentralt spørsmål ved vurderingen av Fritz Moens gjenopptakelsesbegjæring vil dermed være (og har vært) om og i tilfelle hvordan det har vært mulig for Moen å avgi såvidt detaljerte forklaringer og tilståelser i Sigrid-saken, og om det også kan være grunn til å tro at hans forklaringer og tilståelser i Torunn-saken heller ikke medfører riktighet.

Det er i dag ikke mulig å ha noen sikker oppfatning av hvordan Fritz Moen kunne avgi detaljerte forklaringer i Sigrid-saken om et drap han ikke hadde begått. Kommisjonen finner imidlertid å måtte legge til grunn at det var dette som faktisk skjedde, og slutter seg i denne forbindelse til Kjæremålsutvalgets omtale av dette spørsmålet i kjennelsen av 14. oktober 2003.

Når det gjelder spørsmålet om hvilke kunnskaper Fritz Moen hadde om Torunn-saken, er det på det rene at Torunn Finstad ble funnet drept 6. oktober, etter å ha vært savnet siden tirsdag 4. oktober  1977.  Forsvinningssaken ble først omtalt i avisene torsdag 6. oktober, samme dag som Torunn Finstad ble funnet drept. Fritz Moen ble pågrepet 7. oktober 1977. Det er klart at Fritz Moen var kjent i området rundt Stavnebrua, idet han ved flere anledninger hadde oppholdt seg der. I politiavhør av Fritz Moen den 14. oktober 1977, framgår det at Moen hadde kjøpt og lest aviser i perioden 5. – 7. oktober, og det må også legges til grunn at han leste aviser mens han satt varetektsfengslet i perioden fra 7. oktober, idet kjennelse om avisforbud først ble avsagt 18. oktober.  Det fremgår i denne forbindelse av politiavhøret av 14. oktober at Moen, da han leste avisen, blant annet hadde sett flyfoto der det var tegnet inn ”spor”, foto av funnstedet og av Stavne bru ”der ulykken skjedde”. Det nærmere omfanget av Moens avislesing i perioden, og hvilken kunnskap han eventuelt tilegnet seg om saken gjennom avisene, er ikke kjent. At Moen utvilsomt både ville kunne tilegne seg kunnskap fra avisene og huske dette senere, må imidlertid legges til grunn. Moen var – i henhold til de rettspsykiatriske erklæringer som foreligger i saken – normalt intellektuelt utrustet, og han hadde i tillegg svært god hukommelse. På bakgrunn av de opplysningene som fremkommer i avhøret av Fritz Moen av14. oktober 1977, må det i hvert fall legges til grunn at han som følge av kombinasjonen av lokalkunnskap og avislesing har hatt kunnskap om funnstedet og forholdet mellom Stavne bru og funnstedet.

Når det gjelder Fritz Moens forklaringer for øvrig, finner kommisjonen grunn til å bemerke at Moen i sine forklaringer ikke har vært inne på det forhold at Torunn ble funnet med snoren fra regnjakken rundt halsen. Moen har heller ikke forklart seg om hennes veske, selv om det fremstår som sannsynlig at gjerningsmannen i det minste må ha sett denne. Kommisjonen finner videre grunn til å peke på at Moen i sine forklaringer frem til han deltok i rekonstruksjonen 24. oktober 1977 ikke beskrev gjerdet i bunnen av skråningen nedenfor Stavne bru som noe annet enn rester etter et gammelt gjerde, mens det i realiteten var intakt. Særlig hensett til Moens handikap, har det formodningen mot seg at Moen kunne ha forsert gjerdet med en bevisstløs Torunn Finstad, uten å merke seg dette.    

Etter kommisjonens oppfatning, er det videre grunn til å reise spørsmål ved om Fritz Moens forklaringer både til politiet og i retten er korrekt oppfattet, i hvert fall dersom det med korrekt menes hva Moen har ønsket og ment å formidle. Kommisjonen viser i denne forbindelse til professor Arnfinn Muruvik Vonens sakkyndige uttalelse til kommisjonen av 19. mai 2006, både de generelle uttalelsene vedrørende hvilke store kommunikasjonsmessige utfordringer som foreligger i forhold til en person med Moens handikap, og professor Vonens gjennomgang av Moens forklaring av 17. desember 2001 for Hålogaland lagmannsrett. Det vises også til de misforståelser som faktisk oppsto i forbindelse med Fritz Moens forklaring for Hålogaland lagmannsrett i forbindelse med gjenopptakelsesbegjæringen i 2000 -  selv med to døvetolker til stede.

Når det gjelder bevissituasjonen ellers, finner kommisjonen grunn til å peke på at det foreligger klare likhetstrekk (samme modus) i Sigrid- og Torunn-sakene; begge ofre var unge kvinner på vei hjem fra Studentersamfunnet i Trondheim nattestider, det foreligger nærhet i tid, de to åstedene ligger ikke langt fra hverandre, det forelå seksuelt misbruk og begge ofre var blitt påført hodeskader. Begge ofre ble også funnet med en snor fra sin egen ytterjakke rundt halsen. Dette er momenter som etter kommisjonens syn taler for at det er en og samme gjerningsmann i de to sakene. Disse forhold ble for øvrig også fremhevet fra påtalemyndighetens side ved behandlingen av gjenopptakelsesbegjæringen fra 2000. 

Kommisjonen finner etter dette grunn til å konkludere med at de nye bevis og omstendigheter som foreligger i saken i forbindelse med Tor Hepsøs erkjennelser 18. og 19. desember 2005, sammenholdt med bevissituasjonen i saken slik den ellers foreligger, er egnet til å føre til frifinnelse av Fritz Moen for drapet på Torunn Finstad i 1977. 

* * * * *

Gjenopptakelseskommisjonen har etter dette ikke funnet det nødvendig å drøfte hvorvidt vilkårene for gjenopptakelse etter § 392, annet ledd er tilstede.

* * * * *

Kommisjonen beslutter etter dette at begjæringen tas til følge for forholdene omhandlet under post I og II i tiltalebeslutning av 11. april 1978 fra statsadvokaten i Trondheim, tatt ut etter ordre fra riksadvokaten.

Domfelte er avgått ved døden, og retten skal da avsi frifinnende dom uten hovedforhandling, jf. straffeprosessloven § 400,  femte ledd. 

Avgjørelsen er enstemmig.

Konklusjon:

Gjenopptakelsesbegjæringen i sak 200400198 tas til følge.

* * * * *

Etter ny behandling avsa lagmannsretten frifinnende dom.