En mann ble i 2000 dømt til fengsel i 20 dager for trygdebedrageri. Han begjærte gjenåpning av straffesaken i 2005. Det ble blant annet anført at domfelte ikke skulle ha oppført de timene han arbeidet for et selskap i 1997 på sine meldekort til A-etat, idet arbeidet var å anse som næringsvirksomhet i etableringsfase av egen virksomhet. I byrettens dom ble arten av domfeltes arbeid beskrevet som sentralbord- og sekretærtjenester. Domfelte hadde søkt om – og fått innvilget – bibehold av dagpengene ved etablering av egen næringsvirksomhet.

For kommisjonen ble det framlagt uttalelser fra domfeltes arbeidsgiver i den aktuelle perioden om arten av hans arbeid for selskapet, samt ligningsvedtak som omklassifiserer domfeltes inntekter i perioden fra arbeids- til næringsinntekt.  Det forelå dessuten noe, delvis nytt, mer generelt materiale fra arbeidsmarkedsmyndighetene om ordningen med rett til bibehold av dagpenger i forbindelse med etablering av egen virksomhet.

Kommisjonen la i sin avgjørelse til grunn at den rettslige situasjonen var slik at de timene domfelte arbeidet med etableringen – uavhengig av om disse genererte næringsinntekt eller ikke – ikke skulle oppgis på meldeskjemaet til arbeidskontoret. Det er på det rene at domfelte arbeidet i et selskap i perioden mai til september 1997.  Det var videre klart at det i dag foreligger uttalelse fra selskapet som beskriver domfeltes arbeid som konsulentvirksomhet bestående av innkjøpsplanlegging og cost control i to konkrete prosjekter.  Hvorvidt dette falt innefor det som med rimelighet kunne klassifiseres som ”bedriftsrådgivning overfor målgruppen” sett i sammenheng med den øvrige virksomheten domfelte tok sikte på å drive slik han hadde beskrevet den i sin søknad til A-etat, fant kommisjonen det ikke nødvendig å ta stilling til. Dette fordi det etter alt å dømme måtte kunne konstateres at arbeidet ikke var av den art som byretten la til grunn (sekretær- og sentralbordtjenester), og at arbeidets art i alle fall lå langt nærmere det domfelte selv hadde beskrevet i sin søknad til A-etat.

Kommisjonen fant videre – på bakgrunn av ligningsvedtaket – at det måtte legges til grunn at domfeltes virksomhet i selskapet i realiteten var næringsvirksomhet, og at det formelle rundt hans tilknytning slik denne ble organisert ikke er til hinder for å vurdere arbeidet som selvstendig næringsvirksomhet.

Kommisjonen forsto ellers påtalemyndigheten og domfelte dit hen at det var enighet om at dersom hans virksomhet for selskapet falt innenfor beskrivelsen av hans forretningsvirksomhet (slik denne fremgår av søknaden til A-etat) ville han ha hatt anledning til å ha næringsinntekt fra virksomheten i den aktuelle perioden, og at det dermed ikke ville foreligge noen ”uberettiget vinnings hensikt”, jf. straffeloven § 270, når arbeidet for selskapet ikke ble oppgitt på meldekortene. Når spørsmålet for kommisjonen dermed ble hvorvidt domfeltes virksomhet for selskapet rent faktisk falt innenfor den noe uklare virksomhetsbeskrivelsen, og eventuelt deretter hvorvidt hans eventuelle villfarelse på dette punkt ville være av betydning, jf. Rt. 1994 side 1274, fant kommisjonen at de nye opplysningene om arten av domfeltes konsulentarbeid for selskapet var en slik ny omstendighet at den kan være ”egnet til å føre til frifinnelse …eller til anvendelse av en mildere strafferegel eller en vesentlig mildere rettsfølge”, jf straffeprosessloven § 391 nr. 3.   

Kommisjonen besluttet enstemmig å ta begjæringen om gjenåpning til følge.

* * * * *

Tingretten avsa deretter frifinnende dom uten hovedforhandling.