En mann ble i 1994 dømt i Eidsivating lagmannsrett for utuktig omgang med et av sine barnebarn som var under 14 år. Han ble dømt til fengsel i 8 måneder, og til å betale oppreisning med 35 000 kroner til fornærmede. Han anket dommen, men Høyesterett nektet anken fremmet. Domfelte begjærte gjenopptakelse for Eidsivating lagmannsrett i 1994, men begjæringen ble forkastet.

Den 3. mars 2012 begjærte domfelte gjenåpning for Gjenopptakelseskommisjonen. Han anførte i hovedsak at ny medisinsk viten viste at de funnene som var gjort på fornærmede i 1992, senere har vist seg å være innenfor såkalte «normalfunn», samt at de påståtte skadene på fornærmede hadde andre årsaker enn fra et antatt overgrep. Kommisjonen oppnevnte to nye sakkyndige som avga ny sakkyndig rapport. Videre avhørte kommisjonen ett vitne (domfeltes sønn og fornærmedes far), og innhentet journalnotater fra helsesenteret som fornærmede var tilknyttet som barn.

Kommisjonen delte seg i et flertall og et mindretall (4-1).

Kommisjonens flertall fant at vilkårene for gjenåpning var tilstede. Flertallet la avgjørende vekt på to ting i den nye sakkyndige erklæringen. For det første fremgår det at noen av de funnene som ble gjort i 1992 i dag oppfattes som normale/uspesifikke funn og for det andre at det funnet som ble gjort i 1992 av såkalte anale fissurer, kun er signifikant assosiert med seksuelle overgrep under forutsetning av at det ikke er funnet alternative medisinske forklaringer. Den nye sakkyndig rapporten konkluderer med at alternative medisinske forklaringer i svært liten grad er utredet og at den manglende utredningen «i vesentlig grad svekker funnets betydning.» Flertallet fant at det er knyttet usikkerhet til tolkningen av de funnene som ble gjort ved Aker sykehus i 1992. Flertallet la avgjørende vekt på opplysningene i den nye sakkyndigerklæringen, samt journalene fra helsesenteret – sammenholdt med øvrige opplysninger og bevis i saken.

Mindretallet, kommisjonens leder, fant at det ikke var tilstrekkelig grunnlag for gjenåpning. Mindretallet oppfatter ikke at de nye sakkyndige vurderer de medisinske funnene annerledes enn i 1992.

Kommisjonen besluttet å ta begjæringen til følge. Dissens (4-1).

Lagmannsretten avsa deretter frifinnende dom uten hovedforhandling.