En kvinne ble i 2013 dømt i tingretten til fengsel i 21 dager for overtredelse av narkotikalovgivningen og for naskeri. Handlingene hadde funnet sted i juni og desember 2012. Hun anførte at hennes sykehistorie var slik at det var sannsynlig at hun hadde vært strafferettslig utilregnelig på handlingstiden, og fremla diverse journalnotater fra perioden 2006-2014 som var utarbeidet i forbindelse med tvunget psykisk helsevern mv. Hun fikk diagnosen paranoid schizofreni i forbindelse med innleggelse og utredning ved Diakonhjemmet sykehus i 2009.

Begjæringen ble forelagt påtalemyndigheten som uttalte at det er mye som taler for at det er en nær sammenheng mellom domfeltes sykdomsbilde og hennes rushistorikk, men at det også er opplysninger som kan tilsi at det foreligger en underliggende psykoselidelse. Det ble reist spørsmål om kommisjonen burde oppnevne sakkyndige for å foreta en nærmere vurdering av domfeltes tilregnelighet på handlingstiden. Dersom kommisjonen ikke fant grunn til å oppnevne sakkyndige, ble det fra påtalemyndighetens side antatt at de nye bevisene måtte vurderes som «egnet til å føre til frifinnelse» slik at begjæringen om gjenåpning måtte tas til følge.

Kommisjonen fant at saken var tilstrekkelig opplyst og at det ikke var behov for å oppnevne sakkyndige. Det fremlagte materialet ga holdepunkter for at domfelte hadde en psykisk lidelse på handlingstiden som gjorde at hun ikke skulle vært straffet, jf. straffeloven § 44. Dette var en ny omstendighet som ga grunnlag for gjenåpning etter straffeprosessloven § 391 nr. 3.

Kommisjonen besluttet enstemmig å ta begjæringen om gjenåpning til følge.