En mann ble i perioden 2010-2015 domfelt fire ganger i tingretten. Dommene gjaldt blant annet trusler og brudd på besøksforbud mot tidligere kjærester. Domfeltes begjærte gjenåpning og anførte at det var tvil om han hadde vært tilregnelig på handlingstiden. Det ble vist til at han hadde vært med i et forskningsprosjekt om kognitiv funksjon hos ungdom med schizofreni og ADHD. Domfelte var blitt undersøkt av psykolog for 20 år siden, for 10 år siden og sist i 2016. I forbindelse med at domfelte ble innkalt til soning, skrev psykologen en erklæring om at han hadde en alvorlig psykoselidelse og derfor ikke var soningsdyktig. 

Kommisjonen oppnevnte to sakkyndige til å foreta en rettspsykiatrisk utredning av domfelte. De sakkyndige konkluderte med at domfelte ikke var psykotisk på handlingstiden og at han fylte vilkårene for diagnosen paranoid personlighetsforstyrrelse. Den rettsmedisinske kommisjon fant at erklæringen hadde vesentlige mangler og uttalte at diagnosen i det minste burde vært residual schizofreni, eventuelt paranoid schizofreni. De sakkyndige ble gitt anledning til å kommentere kritikken, og opprettholdt sin konklusjon. Den rettsmedisinske kommisjon fant at tilleggserklæringen ikke avklarte problemstillingene som den hadde pekt på, og at erklæringen fortsatt inneholdt vesentlige mangler.  

Gjenopptakelseskommisjonen viste til at psykologen hadde vurderte domfelte som paranoid schizofren med lavt funksjonsnivå, hørselshallusinoser og bisarre vrangforestillinger. Både under forskningsprosjektet og i samtale med den sakkyndige fortalte domfelte om symptomer som kan tyde på psykose, også i tiden for de påklagde handlinger. Han oppga blant annet å ha hørt stemmer og at han mener ekskjæresten forgiftet mat og drikke da de var sammen. De oppnevnte sakkyndige fant at domfelte ikke var psykotisk, men Den rettsmedisinske kommisjon uttalte at domfeltes symptombilde indikerer en alvorligere tilstand enn det de sakkyndige har konkludert med, og at de sakkyndige tydeligere kunne ha redegjort for tvilen som forelå i saken.

Etter Gjenopptakelseskommisjonens oppfatning skapte ovennevnte tvil om domfelte var tilregnelig på handlingstidspunktene. Det forelå dermed en ny omstendighet som syntes egnet til å føre til frifinnelse eller mildere straff, jf. straffeprosessloven § 391 nr.3.

Kommisjonen besluttet enstemmig å ta begjæringen om gjenåpning til følge.