En mann ble i 2011 dømt i Frostating lagmannsrett for voldtekt. Straffen ble satt til fengsel i 2 år og 6 måneder, hvorav halvparten ble gjort betinget med en prøvetid på 2 år. I 2013 ble han dømt i Oslo tingrett til fengsel i 1 år for legemsbeskadigelse. Straffen ble utmålt som en fellesstraff med Frostating lagmannsretts dom fra 2011. 

I 2017 begjærte domfelte gjenåpning av de to dommene, og anførte at det var tvil om hans tilregnelighet på handlingstiden. Kommisjonen oppnevnte to sakkyndige til å foreta en rettspsykiatrisk undersøkelse av ham. De sakkyndige konkluderte med at domfelte hadde en kronisk schizofreni og dermed en psykoselidelse i medisinsk forstand. De antok at hans schizofrenilidelse debuterte i 2006/2007, det vil si før de straffbare handlingene ble begått. Under tvil konkluderte de med at observanden ikke var psykotisk på handlingstidspunktene, men at han led av en alvorlig psykisk lidelse med en betydelig svekket evne til vurdering av sitt forhold til omverdenen. Kommisjonen viste til at etter rettsmedisinsk tradisjon må tilstanden eller sykdommen påvises for at psykiaterne kan gi positiv konklusjon. Foreligger det rimelig tvil om lovovertrederens tilregnelighet, vil han imidlertid bli frifunnet av retten etter strafferettens alminnelige bevisbyrderegel, dog med den modifikasjon at det stilles noe lavere krav til bevisets styrke når det gjelder tiltaltes tilregnelighet enn de øvrige straffbarhetsvilkår, jf. Rt. 1979 s. 143. 

Kommisjonen kom til at den rettspsykiatriske erklæringen var et nytt bevis som reiste tvil om domfeltes tilregnelighet på gjerningstidspunktene, jf. straffeprosessloven § 391 nr. 3.  

Kommisjonen besluttet enstemmig å ta begjæringen om gjenåpning til følge.