En mann ble i 2016 dømt i tingretten for grovt uaktsomt grovt bedrageri ved at han, mens han mottok arbeidsavklaringspenger, hadde reist flere ganger til Italia uten å søke NAV om tillatelse til dette. Straffen ble av tingretten fastsatt til ubetinget fengsel i 75 dager. Domfelte anket straffutmålingen inn for lagmannsretten, som satte straffen til samfunnsstraff i 45 timer med en gjennomføringstid på 90 dager, subsidiært 45 dager fengsel. Påtalemyndigheten anket lagmannsrettens straffutmåling inn for Høyesterett, som satte straffen til ubetinget fengsel i 75 dager.

Både påtalemyndigheten og domfelte begjærte gjenåpning av saken til gunst for domfelte. Begjæringene var begrunnet med at det var i strid med EØS-regelverket, herunder EUs trygdeforordninger, å avslå arbeidsavklaringspenger med den begrunnelse at domfelte ikke hadde søkt NAV om tillatelse til å oppholde seg i et annet EØS-land. EUs trygdeforordning 1408/71 ble gjeldende for Norge da EØS-avtalen trådte i kraft i 1994. Forordningen ble avløst av forordning 883/2004 som trådte i kraft i hele EØS-området fra 01.06.2012. Påtalemyndigheten la til grunn at domfellelsen for bedrageri mht. mottatte arbeidsavklaringspenger ved opphold i EU/EØS-området etter 01.06.2012, var bygget på feil rettsanvendelse. For perioden forut for dette fant påtalemyndigheten spørsmålet noe mer uklart. Domfelte anførte at også for perioden før 01.06.2012 berodde domfellelsen på feil rettsanvendelse. Begge parter la til grunn at det var lovanvendelsen under skyldspørsmålet som det var reist tvil om, og at det ville være sterkt ønskelig at straffesaken ble behandlet på nytt av Høyesterett.    

Kommisjonen påpekte at alle rettsinstansene som hadde behandlet denne saken, hadde lagt til grunn at opphold i Norge var et vilkår for arbeidsavklaringspenger etter folketrygdloven § 11-3 første ledd. Videre var det lagt til grunn at når domfelte hadde hatt flere midlertidige opphold i et annet EØS-land uten å opplyse eller søke NAV om dette, hadde han forledet NAV til å utbetale ham en ytelse han ikke hadde rett til å motta. Ingen av instansene hadde vurdert om dette kunne være i strid med EØS-retten, og følgelig om det var grunnlag for å domfelle mannen for bedrageri mht. penger han hadde mottatt mens han oppholdt seg i et annet EØS-land. 

Kommisjonen fant at det forelå særlige forhold som gjorde det tvilsomt om dommen var riktig og at tungtveiende hensyn tilsa at spørsmålet om domfeltes skyld ble prøvd på ny.

Det straffbare forholdet i denne saken strakte seg over tre år, både før og etter 01.06.2012. Forholdet var pådømt som en fortsatt og sammenhengende forbrytelse, som ett bedrageri. Dette var den eneste tiltaleposten, og dommen måtte gjenåpnes i sin helhet. Saken inneholdt flere EØS-rettslige spørsmål som ikke hadde vært vurdert og som gjorde det tvilsomt om de objektive vilkårene for bedrageri var oppfylt. I lys av at begge parter hadde ønsket at saken fikk en ny behandling i Høyesterett, og at spørsmålene saken hadde reist har betydning for en rekke tilsvarende saker, fant kommisjonen at sterke samfunnsmessige hensyn talte for at Høyesterett burde få anledning til å se på saken på nytt med tanke på å få en autoritativ avgjørelse, dersom Høyesterett ikke valgte å oversende saken til lavere rettsinstanser. 

Vilkårene for gjenåpning etter straffeprosessloven § 392 annet ledd var oppfylt. 

Kommisjonen besluttet enstemmig å ta begjæringene om gjenåpning til følge.