En mann fra Iran ble i 2010 dømt i tingretten for brudd på straffeloven (1902) § 166 første ledd (falsk forklaring for offentlig myndighet). Han hadde fremvist italiensk pass til politiet i forbindelse med innreisekontroll. Han påstod til å begynne med at passet var hans, men endret denne forklaringen etter hvert til at han hadde kjøpt passet. Han hadde ankommet Norge for å søke asyl. Straffen ble satt til fengsel i 45 dager, som ble gjort delvis betinget.

Domfelte begjærte gjenåpning under henvisning til forbudet mot å straffe flyktninger i flyktningkonvensjonens artikkel 31 nr. 1, samt avgjørelse inntatt i Rt. 2014 side 645. Straffrihet etter flyktningkonvensjonen var ikke blitt vurdert av tingretten.  

Etter kommisjonens vurdering syntes det som at konvensjonens vilkår «… present themselves without delay» - «straks» på norsk, slik dette er nærmere redegjort for i Rt. 2014 side 645, var oppfylt i saken. Domfeltes erkjennelse om bruk av falske dokumenter/ falsk identitet og opplysninger om at han kom til Norge for å søke asyl, var så sammenflettet og tidsnære hverandre at kommisjonen mente at det måtte være opp til domstolen å vurdere spørsmålet om hvorvidt vilkåret «straks» var oppfylt.

Heller ikke de andre vilkårene i konvensjonen var vurdert. På denne bakgrunn anså kommisjonen at det forelå særlige forhold som gjorde det tvilsomt om dommen var riktig, jf. straffeprosessloven § 392 annet ledd. Folkerettslige spørsmål hadde ikke vært vurdert. Disse burde avklares og få sin endelige løsning i domstolen. Tungtveiende hensyn tilsa at skyldspørsmålet ble prøvd på nytt.

Kommisjonen besluttet enstemmig å ta begjæringen om gjenåpning til følge