En kvinne ble i 2018 frifunnet i tingretten, men etter anke til lagmannsretten domfelt i 2019 for grov legemsbeskadigelse mot et barn hun var dagmamma for. Straffen ble satt til fengsel i 4 år. Hun ble også dømt til å betale oppreisningserstatning til barnets far. Anke til Høyesterett ble nektet fremmet. 

Domfelte begjærte i 2020 gjenåpning av lagmannsrettens dom. Vedlagt begjæringen lå blant annet en rekke nye medisinske erklæringer som var innhentet etter rettskraftig dom. Domfelte anførte at erklæringene var nye bevis som syntes egnet til frifinnelse idet de viste at barnets skader oppstod før barnet ble levert til domfelte. Gjenopptakelseskommisjonen besluttet i 2021 (GK-2020-109) ikke å ta begjæringen til følge (dissens 3-2).

Domfelte begjærte på ny gjenåpning i 2022. Hun viste til anførslene og materialet fra den forrige begjæringen og vedla ytterligere to erklæringer. 

Begjæringen ble forelagt påtalemyndigheten som konkluderte med at det fremlagte materialet ikke syntes egnet til frifinnelse. Samme konklusjon trakk de etterlattes bistandsadvokat.

Kommisjonen var av den oppfatning at de fremlagte erklæringene bygget opp under et nytt potensielt hendelsesforløp som ikke var av høyst teoretisk natur, og som ikke impliserte domfelte. Etter kommisjonens syn var det en rimelig mulighet for at dagmammaen etter en samlet bevisvurdering ville ha blitt frifunnet, dersom lagmannsretten hadde vært kjent med de nye bevisene som nå var fremlagt.

Kommisjonen fant at det forelå nye bevis og omstendigheter som syntes egnet til frifinnelse, jf. straffeprosessloven § 391 nr. 3.

Kommisjonen besluttet enstemmig å ta begjæringen om gjenåpning til følge.