En mann ble i 2022 dømt i tingretten for å bevisst ha gitt uriktige opplysninger om sin identitet til norske utlendingsmyndigheter, som et ledd i å bli innvilget asyl i Norge. Straffen ble satt til fengsel i 90 dager. Han ble også dømt til å betale saksomkostninger med kr 1000. Domfelte anket til lagmannsretten, som nektet beslutningen fremmet. Domfelte anket videre til Høyesterett, som forkastet anken. 
    
Domfelte begjærte gjenåpning for Gjenopptakelseskommisjonen i 2023. Han anførte at to nylige dommer fra Høyesterett i 2023 var identisk med hans sak. Begge sakene omhandlet falsk forklaring til norske myndigheter. I begge sakene ble lagmannsrettens dom opphevet fordi lagmannsretten ikke hadde drøftet om bestemmelsene om straffrihet kom til anvendelse. Begge dommene var identisk med domfeltes sak, og det er grunnlag for gjenåpning. Gjenåpning kunne skje både fordi Høyesterett hadde fraveket en tidligere lovtolkning, og fordi det forelå særlige forhold som gjorde det tvilsomt om dommen var riktig. 

Påtalemyndigheten anførte i sine merknader til kommisjonen at straffrihetsreglene ikke kom til anvendelse i domfeltes sak, og at Høyesterett ikke hadde fraveket en lovtolkning.  

I november 2024 avsa Høyesterett en dom som behandlet en lignende problemstilling. Høyesterett anså at reglene om straffrihet ikke lenger skal tolkes innskrenkende, slik Høyesterett hadde gjort i en tidligere dom i 2007. Den første falske forklaringen til domfelte var foreldet, og han kunne heller ikke straffes for etterfølgende falske forklaringer. 

Basert på dommen fra Høyesterett i 2024, vurderte kommisjonen at Høyesterett hadde fraveket en tidligere lovtolkning, jf. straffeprosessloven § 392 første ledd. Bestemmelsene om straffrihet var heller ikke drøftet i tingrettens dom, slik at det ville være støtende om dommen ikke ble gjenåpnet. Vilkårene for gjenåpning etter straffeprosessloven § 392 første ledd var dermed oppfylt.

Kommisjonen besluttet enstemmig å ta begjæringen om gjenåpning til følge.