I slutten av 2019 og begynnelsen av 2020 mottok Gjenopptakelseskommisjonen 16 begjæringer om gjenåpning i det såkalte NAV-komplekset. Felles for disse sakene var at de domfelte hadde oppholdt seg i andre EØS-land samtidig som de hadde mottatt arbeidsavklaringspenger fra NAV. De domfelte hadde verken meldt fra til NAV eller søkt om tillatelse til å reise ut fra Norge. NAV hadde heller ikke fått informasjon om utenlandsoppholdene i meldekort. På dette grunnlaget ble de domfelte dømt i tingretten, enten ved hovedforhandling eller tilståelsesdom, for bedrageri mot NAV. I flere av sakene ble de domfelte også dømt for falsk/uriktig forklaring overfor NAV. Falsk/uriktig forklaring ble begrunnet i innsendelse av meldekort uten å opplyse om utenlandsoppholdet. Straffutmålingen varierte mellom samfunnsstraff, betinget og ubetinget fengsel. Den lengte fengselsstraffen var på 5 måneder. Dommene ble ikke anket. Noen av utenlandsoppholdene strakk seg tilbake til 2012, men samtlige dommer ble avsagt i perioden 2014 – 2019.

Påtalemyndigheten, og enkelte av de domfelte, begjærte gjenåpning av sakene til gunst for de domfelte. Begjæringene var begrunnet med at det var i strid med EØS-regelverket, herunder forordning 883/2004 som trådte i kraft i hele EØS-området fra 1. juni 2012, å nekte utbetaling av arbeidsavklaringspenger med den begrunnelse at de domfelte hadde oppholdt seg i andre EØS-stater, og ikke søkt NAV om tillatelse til dette. Påtalemyndigheten la til grunn at domfellelsene for bedrageri med hensyn til mottatte arbeidsavklaringspenger ved opphold i EU/EØS-området etter 1. juni 2012, var bygget på feil rettsanvendelse. Dette måtte da også gjelde for tiltaleposten om falsk forklaring.

Kommisjonen påpekte at de aktuelle tingrettene hadde lagt til grunn at opphold i Norge var et vilkår for arbeidsavklaringspenger etter folketrygdloven § 11-3 første ledd. Videre hadde retten lagt til grunn at når de domfelte hadde hatt flere midlertidige opphold i et annet EØS-land uten å opplyse eller søke NAV om dette, hadde domfelte forledet NAV til å utbetale dem en ytelse han/hun ikke hadde rett til å motta. Tingretten hadde ikke vurdert om dette kunne være i strid med EØS-retten, og følgelig om det var grunnlag for å domfelle for bedrageri med hensyn til ytelser de domfelte hadde mottatt mens de oppholdt seg i andre EØS-land.

Hva gjaldt falsk/uriktig forklaring, anså kommisjonen at det var så tett tilknytning mellom de to tiltalepostene at det også for falsk forklaring forelå berettiget tvil ved om rettsforståelsen domfellelsene bygget på var riktig. 

Kommisjonen fant dermed at det forelå særlige forhold som gjorde det tvilsomt om dommene var riktig og at tungtveiende hensyn tilsa at spørsmålet om de domfeltes skyld ble prøvd på ny. Sakene inneholdt flere EØS-rettslige spørsmål som ikke hadde vært vurdert og som gjorde det tvilsomt om de objektive vilkårene for bedrageri og falsk forklaring var oppfylt. Vilkårene for gjenåpning etter straffeprosessloven § 392 annet ledd var oppfylt. 

Kommisjonen besluttet enstemmig å ta begjæringene om gjenåpning til følge.