En mann ble i 1991 dømt til fengsel i 1 år og 9 måneder for overtredelse av straffelovens §§ 195, 1. ledd, 1. straffalternativ og 207, 1. ledd, ved å ha hatt utuktig omgang med sin da 5 år gamle datter. Han ble også dømt for overtredelse av straffelovens § 212, 2. ledd, 1. straffalternativ for utuktig handling overfor datteren. Han begjærte gjenopptakelse for kommisjonen, blant annet under henvisning til at ny medisinsk kunnskap ville kunne vise at datteren ikke hadde vært utsatt for overgrep.

Etter å ha utredet saken nærmere, blant annet ved oppnevning av nye medisinske sakkyndige og avhør av domfelte og hans nå 20 år gamle datter, besluttet kommisjonen at det var grunnlag for å gjenoppta saken og henvise den til retten for ny behandling. Kommisjonen delte seg ved avgjørelsen i et flertall og et mindretall.

Flertallet fant etter en helhetsvurdering av den nye sakkyndigrapporten, sammenholdt med de øvrige beviser som forelå for den dømmende rett, at bevissituasjonen i saken - på bakgrunn av den medisinske kunnskap man i dag besitter – er vesentlig annerledes enn den var da saken var oppe for retten i 1991. Det måtte legges til grunn at de medisinske bevisene den gang fremsto som helt entydige med hensyn til at domfeltes datter måtte ha vært utsatt for seksuelle overgrep, og at det ikke kunne tenkes andre forklaringer på de funn som var gjort. Om hun faktisk hadde vært utsatt for overgrep er imidlertid i dag et åpent spørsmål dersom de medisinske funn vurderes isolert. Sett i sammenheng med den måten fornærmedes forklaring fremkom på, og slik den utviklet seg over tid, kunne det ikke sees bort fra at det hun blant annet forklarte i dommeravhøret i 1990 ikke var selvopplevd, men baserte seg på for eksempel scener fra en sex-film. Domfeltes datter har i avhør i forbindelse med kommisjonens behandling av saken, ikke kunnet bidra til å opplyse saken ytterligere, idet hun i dag ikke husker noe fra den tiden eventuelle overgrep skal ha skjedd. Kommisjonens flertall kom til at rapporten fra de nye medisinske sakkyndige var egnet til å føre til frifinnelse eller til anvendelse av en vesentlig mildere strafferegel, eller en vesentlig mildere rettsfølge etter straffeprosesslovens § 391 nr 3.

Kommisjonens mindretall fant etter en helhetsvurdering av den nye sakkyndigrapporten, sammenholdt med de øvrige beviser som forelå for den dømmende rett, at det ikke var grunnlag for å trekke den slutning at den nye sakkyndigrapporten synes egnet til frifinnelse.

Saken ble etter dette henvist til retten for ny behandling.

* * * * *

Etter ny behandling avsa lagmannsretten frifinnende dom.