Artikkel

(2006 00152) Narkotika

§ 391 nr. 2b (avgjørelse fra EMD)

Tre menn, herunder A og B, ble ved tiltalebeslutning i mars 2000 satt under tiltale ved tingretten for overtredelse av straffeloven § 162. Grunnlaget for tiltalen var at de i 1999 hadde oppbevart noe over 48 kg amfetamin på et hotellrom i Tyskland, og at de samme dag hadde forsøkt å innføre narkotikapartiet med ferje til Oslo.

Den ene av de tre, B, ble i mars 2002 av tingretten dømt til fengsel i 14 år.

I september 2002 ble en fjerde mann, D, tiltalt for de samme forholdene. Bakgrunnen for at tiltalen mot D ble tatt ut så vidt mye senere enn for de tre andre, var at han hadde unnveket straffeforfølgningen mot seg. Etter å ha oppholdt seg i utlandet meldte han seg imidlertid for politiet i 2002, og tilstod å ha deltatt i narkotikaforbrytelsene. Dom i saken mot D ble avsagt av tingretten i oktober 2002, og lød på fengsel i 11 år.

A og B anket over tingrettens bevisbedømmelse under skyldspørsmålet, mens D anket over straffeutmålingen, ankene ble henvist til ankebehandling og sakene ble forent til felles behandling. B ble ved lagmannsrettens dom av 23. mai 2003 dømt til fengsel i 11 år.

Også A ble domfelt, og både A og B påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Begge gjorde gjeldende at det var en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten tillot opplesning av D’s politiforklaringer, og at rettsformannens rettsbelæring vedrørende bevisbedømmelsen var uriktig.

Fra Høyesteretts gjengivelse av lagmannsrettens behandling av spørsmålene knyttet til Ds forklaring, slik denne fremgår av kjennelsen av 22. januar 2004, gjengis:

Lagmannsretten hadde som nevnt forent behandlingen av de fullstendige ankene fra A, B og C med straffutmålingsanken fra D. Aktor anmodet om at D avga forklaring før de tre andre tiltalte i saken. Begrunnelsen var « at denne rekkefølgen vil være mest hensiktsmessig hensett til sakens opplysning og også av prosessøkonomiske grunner ». As og Bs forsvarere protesterte mot dette, og lagmannsretten, som la til grunn at « D som tiltalt skal gi forklaring på forhold som er av betydning for straffutmålingen », fant at man burde følge vanlig praksis med at de tiltalte som hadde inngitt fullstendig anke, avga forklaring først. Etter at de tre øvrige tiltalte - C, A og B - hadde avgitt forklaring, fremgikk det at D ikke ønsket å avgi forklaring.

Aktor ba da - under henvisning til straffeprosessloven §290 - om tillatelse til opplesning av tiltalte Ds politiforklaringer avgitt henholdsvis 22. mai, 24. mai og 21. juni 2002. De enkelte tiltaltes standpunkt til slik opplesning er protokollert i rettsboken. Ds forsvarer hadde ikke innvendinger mot opplesningen. Cs forsvarer « ønsket forklaringen lest opp ». Bs forsvarer « ønsket ikke å gi uttrykk for noen bestemt oppfatning av adgangen til opplesning », mens As forsvarer « motsatte seg at forklaringen ble lest opp ». Han anførte at

« ... opplesning vil være i strid med EMKs krav til rettferdig rettergang og også er i strid med minimumsrettighetene i EMK artikkel 6, nr 3, bokstav d, retten til motavhør av vitner, idet han fremholdt at forklaring fra D i denne fasen av saken vil ha karakter av å være vitneforklaring. »

Lagmannsretten avsa deretter kjennelse hvorved politiforklaringene ble tillatt opplest. Lagmannsrettens kjennelse var begrunnet slik:

« Lagmannsretten finner at opplesning av tiltalte Ds politiforklaringer kan skje i medhold av §290. Det vises til Bjerke/Keiserud kommentarutgave bind II side 1012 hvorfra det siteres:

« I lagmannsretten kan en bevisankesak forenes med en sak som gjelder en begrenset anke, jf. §13 og §353. Under ankeforhandlingen vil da også normalt alle siktede være til stede. Opplesing av deres tidligere forklaringer vil måtte skje etter reglene i §290, og ikke §296, selv om forklaringen som skal leses kun angår en medtiltalt, altså en annen enn vedkommende selv. Annerledes er løsningen når en tidligere medtiltalt har fått sitt forhold rettskraftig avgjort og møte som vitne i saken. »

Lagmannsretten legger dette til grunn og kan for øvrig heller ikke se at opplesning av tiltalte Ds forklaring vil være i strid med EMKs krav til rettferdig rettergang, jf. art 6 nr 1 sammenholdt med nr 3 bokstav d, retten til motavhør av vitner. Tiltalte D har status som tiltalt og lagmannsretten finner at det må være avgjørende selv om han har inngitt en begrenset anke i saken. »

As forsvarer begjærte deretter saken utsatt for hans klients vedkommende inntil det forelå rettskraftig dom for D, slik at D kunne innkalles som vitne med forklaringsplikt. Lagmannsretten avslo begjæringen om utsettelse, og aktor leste deretter opp Ds politiforklaringer. Etter at politiforklaringene var opplest, ønsket As forsvarer å stille D et spørsmål. Begrunnelsen var at det i en av politiforklaringene var protokollert at D på et tidspunkt hadde gitt uttrykk for at avhøret inneholdt så mange feil at han ikke så noen hensikt i å gjennomgå det ytterligere. Rettsformannen minnet om at D hadde påberopt seg sin rett til ikke å avgi forklaring, og at det derfor ikke ville bli tillatt å stille direkte spørsmål til ham, men rettsformannen spurte likevel D om han nå ønsket å avgi forklaring, helt eller delvis. D meddelte at han fortsatt ikke ønsket å gi forklaring, heller ikke til det spørsmål han « hadde hørt fra advokat Storrvik ».

Det vises forøvrig til Høyesteretts kjennelse, inntatt i Rt. 2004 side 97.

Etter en helhetsvurdering kom Høyesterett til at straffeforfølgningen mot A og B måtte anse å tilfredsstille de krav EMK stiller til en rettferdig og forsvarlig rettergang i artikkel 6, selv om Ds politiforklaringer ble tillatt opplest, og ankene fra A og B ble forkastet.

Både A og B brakte etter dette saken inn for Menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Domstolen fant i dom av 9. november 2006 at det for både As og Bs vedkommende hadde skjedd brudd på Menneskerettskonvensjonens artikkel 6 §§ 1 og 3, og domstolens vurderinger gjengis nedenfor. Den gjøres i denne forbindelse oppmerksom på at B i domstolens avgjørelse er "the first applicant", A "the second applicant", mens D også i dommen betegnes "D".

48.  The Court will determine the present case in the light of the principles enunciated in its case-law (see, in particular, Lucà v. Italy, no. 33354/96, ECHR 2001-II, §§ 37-43). In this connection, it observes that the Government, and also the second applicant, placed some emphasis on the considerations behind the principle that the authorities are under an obligation to make "every reasonable effort" to secure the appearance of a witness. The Court considers that the appearance of a witness is a prerequisite for the defence's opportunities to confront the witness. However, there must also be a proper and adequate opportunity to question the witness (ibidem, § 39).

49.  Turning to the particular circumstances of the case, the Court notes from the outset that only counsel for the second applicant protested against the prosecution's request to read out D's depositions to the police and requested adjournment of the case. Counsel for the first applicant stated that "he did not wish to express a firm view on whether reading out the statements should be permitted" (see paragraph 10 above). After the High Court decided to grant the prosecutor's request, counsel for the first applicant did not join the request by counsel for the second applicant for postponement of the proceedings (see paragraph 11 above). The Court considers that, if the first applicant's counsel was of the view that it was important for his case that D's depositions should not be read out, one could, in principle, have expected him to have pointed this out.

50.  However, the Court has taken note of the first applicant's explanation as to the order of interventions, to which the Government did not object, namely that counsel for the second applicant spoke first. Having regard to the High Court's treatment of the second applicant's objections and requests (see paragraphs 10 and 12 above), it appears that it would have been futile for the first applicant to make the same objections and requests. In these circumstances, the Court does not find it established that the first applicant had waived unequivocally, either expressly or tacitly, his Article 6 § 3 (d) rights.

51.  The Court further observes that, as soon as D had declared his wish to remain silent, the prosecutor requested, and the High Court granted, authorisation to read out his depositions to the police (see paragraph 10 above). In this respect the present instance is similar to Lucà v. Italy (cited above, at §§ 13 to 15); and Craxi v. Italy (no. 1) (no. 34896/97, § 30, 5 December 2002), where the reading out was to be done if the co-accused chose to remain silent. At no point during the process until the prosecutor had read out D's statements were the applicants given an opportunity to challenge and question D through cross-examination. Rather than allowing the applicants' respective counsel to put questions to D and plead their defence in the light of D's replies or refusals to reply, the High Court gave the floor to the prosecution so that it could read out D's depositions. Thus, D's opting to exercise his right of silence had the effect of dispensing him altogether from answering any question that the applicants might have wished to address to him.

52.  This appears to have been the situation also after D's statements had been read out, when counsel for the second applicant made a reasoned request to put a question to D. The High Court president responded that, since D had invoked his right of silence, it would not be permitted to question him directly. It is true that the president nevertheless asked D if he wished to give oral evidence in full or in part, and that D replied that he still did not wish to give oral evidence even in relation to the specific question put to him by the second applicant's counsel (see paragraph 12 above). However, even at this stage, with the High Court president acting as an intermediary filter between the second applicant as a defendant and D – here as a witness, it cannot be said that the second applicant was given a real opportunity to confront D (cf. Harri Peltonen v. Finland (dec.) no. 30409/96, 11 May 1999).

53.  Furthermore, the Court is not convinced that, had the applicants been afforded an opportunity to question D directly, this could not have been reconciled with D's right not to answer those questions that might have incriminated him.

54.  The High Court's interpretation of the law seems to have had implications for its conduct of the proceedings in relation to the matter complained of under Article 6 §§ 1 and 3 (d) of the Convention. The Court cannot but note that the High Court considered that, as a co-accused, D had not been a "witness" for the purposes of these provisions (see paragraph 10 above). According to the Supreme Court, the High Court appeared to have proceeded from the assumption that the Convention limitations on the reading out of depositions to the police did not apply to such statements made by a co-accused (see paragraph 16 above). In the Court's view, this interpretation by the High Court is hardly consistent with the autonomous meaning of the term "witness" in the Court's case-law, according to which the fact that the depositions were made by a co-accused rather than by a witness is of no relevance (see Vidal v. Belgium, judgment of 22 April 1992, Series A no. 235-B, pp. 32-33, § 33). It should be reiterated that, where a deposition may serve to a material degree as the basis for a conviction then, irrespective of whether it was made by a witness in the strict sense or by a co-accused, it constitutes evidence for the prosecution to which the guarantees provided by Article 6 §§ 1 and 3 (d) of the Convention apply (see Lucà, cited above, § 41).

55.  The Court finds no reason for adopting a different approach in this case. Having regard to the findings made by the Supreme Court, it must be presumed that D's depositions had a decisive influence on the outcome of the case (see paragraphs 19 and 45 above).

56.  Against this background, the Court is not satisfied that the applicants were given an adequate and proper opportunity to contest the statements on which their conviction was based.

57.  The applicants were therefore denied a fair trial. Accordingly, there has been a violation of Article 6 §§ 1 and 3 (d) of the Convention.

B begjærte gjenopptakelse av straffesaken i november 2006. Fra domfeltes side ble det vist til Menneskerettsdomstolens avgjørelse, som fastslår at det har skjedd brudd på konvensjonens artikkel 6 §§ 1 og 3 i Bs sak, og at det nå er klart at B ikke ble gitt en rettferdig rettergang. Det anføres at Norge som følge av dette har en klar folkerettslig forpliktelse til å besørge saken gjenopptatt. Det vises i denne forbindelse til at Ds politiforklaring måtte anses som et vesentlig bevis i saken.

Fra påtalemyndighetens side ble det anført at det ikke foreligger nye bevis i saken som tilsier en gjenopptakelse, men at selve konvensjonsbruddet medfører at de domfelte må få saken prøvet på nytt.

Fra gjenopptakelseskommisjonen side ble det bemerket at straffeprosessloven § 391 nr. 2 b bestemmer at en sak kan kreves gjenopptatt "når en internasjonal domstol ( ..) i sak mot Norge har funnet at saksbehandlingen som ligger til grunn for avgjørelsen er i strid med en folkerettslig regel som Norge er bundet av, hvis det er grunn til å tro at saksbehandlingsfeilen kan ha innvirket på avgjørelsens innhold, og gjenopptakelse er nødvendig for å bøte på den skade som feilen har medført", og at det her er på det rene at Menneskerettsdomstolen i Strasbourg i dom av 9. november 2006 fant at saksbehandlingen ved lagmannsrettens behandling av sakene mot A og B var i strid med konvensjonens bestemmelser om "fair trial", ved at de siktedes rett til krysseksaminasjon ble krenket. Når det gjeldt spørsmålet om det er grunn til å tro at saksbehandlingsfeilen kan ha virket inn på avgjørelsens innhold, viste kommisjonen til avsnitt 55 i EMDs avgjørelse i saken, der det heter "it must be presumed that D´s depositions had a decisive influence om the case". Når det videre måtte legges til grunn at siktede eller hans forsvarer ikke ble gitt noen reell adgang til å krysseksaminere D, fant kommisjonen at saksbehandlingsfeilen kunne ha virket inn på avgjørelsens innhold, og at det i det foreliggende tilfellet ikke kunne sees å foreligge andre muligheter til å bøte på den skade som hadde skjedd enn at saken ble gjenopptatt. Kommisjonen besluttet etter dette at begjæringen ble tatt til følge for forholdene omhandlet under post I og II i tiltalebeslutningen fra mars 2000 for Bs vedkommende.

Avgjørelsen var enstemmig.

* * * * *

Det ble derreter avsagt ny dom i lagmannsretten. Straffen ble satt til 9 år og 6 måneder. Saken ble anket til Høyesterett. Etter anke om saksbehandlingen ble dommen opphevet av Høyesterett og henvist til ny behandling i lagmannsretten.