A ble ved tiltalebeslutning av 18. mars 2002, sammen med seks andre personer, satt under tiltale ved Drammen tingrett. Tiltalebeslutningen lød:

I. Straffeloven § 148, 1. ledd, 2. straffalternativ, for å ha voldt ildebrann eller sprengning hvorved tap av menneskeliv eller utstrakt ødeleggelse av fremmed eiendom lett kan forårsakes, og noen på grunn av forbrytelsen omkommer, eller medvirket til dette.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:

Onsdag 4. juni 1997 ca kl 2345 i Drammen, sprengte de, etter forutgående planlegging, deler av eiendommen Konnerudgaten 25 med klubblokalene til motorsykkelklubben ”Bandidos” i luften. En Volkswagen Transporter ble parkert i portrommet og en sprengladning plassert i bilens lasterom antent. Kort tid etter detonerte ladningen og forårsaket bl.a.:

1. deler fra kjøretøyet ble med stor kraft slynget ut og traff bl.a. en personbil som passerte i Konnerudgaten. I bilen satt F og G. F ble truffet av metall- og gummideler i hodet og nakken og påført store indre skader med overrivning av ryggmargen slik at hun døde,
2. deler av bygningskonstruksjonene i Konnerudgaten 25 raste umiddelbart sammen og det oppsto en omfattende brann. Tre personer - H, I og J - oppholdt seg i bygningen og var i åpenbar livsfare,
3. Konnerudgaten 25 brant ned til grunnen og nabobygningene ble påført omfattende skader. Flere kjøretøyer ble totalskadd eller påført betydelige skader. De samlede skadebeløp som følge av eksplosjonen beløper seg til minst 200 mill. norske kroner.

II. Straffeloven § 161, 1. ledd, jf. 2. ledd, for i hensikt å forøve en forbrytelse, å ha medvirket til anskaffelse, tilvirkning eller oppbevaring av sprengstoff, når han vet eller må anta at sprengstoffet er bestemt til forøvelse av en forbrytelse.

Grunnlag er følgende forhold:

I tiden forut for onsdag 4. juni 1997 i Østlandsområdet, medvirket de til anskaffelse, tilvirkning eller oppbevaring av sprengstoff som benyttet i sprengladning som beskrevet i post I, idet de visste eller måtte anta at sprengstoffet var bestemt til bruk under forøvelsen av handling som beskrevet i post I.

III. Straffeloven § 291, jf. § 292, for rettsstridig å ha ødelagt, skadet, gjort ubrukelig eller forspilt en gjenstand som helt eller delvis tilhører en annen, og skadeverket anses som grovt, særlig fordi skaden er betydelig eller den skyldige vitende har voldt velferdstap eller fare for noens liv eller helbred eller medvirkning til dette.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:

Ved tid og på sted som beskrevet i post I, skadet eller ødela de helt eller delvis flere bygninger eller løsøregjenstander i bygninger i Drammen, herunder bl.a. eiendommene Konnerudgaten 4, 18, 20, 23, 25, 26, 27 og 33, Marienlystgt. 9, 14, 20 B og 90, og Selmersgt. 19, 22 og 30, tilhørende de nedenfor nevnte personer eller selskaper og for de der nevnte beløp, til sammen kr 285.386.387,-:

Ved tingrettens dom av 10. juni 2002 ble A dømt til fengsel i 8 år, og ble samtidig dømt til å betale erstatning og oppreisning med til sammen kr 14 508 807,-.

A anket tingrettens dom forsåvidt gjaldt bevisvurderingen under skyldspørsmålet vedrørende tiltalens poster I og III, lovanvendelsen, straffeutmålingen og erstatningskravet.

Påtalemyndigheten anket også over tingrettens dom, for As del gjaldt anken frifinnelsen for tiltalens post II.

Ved Borgarting lagmannsretts dom av 24. mars 2003 ble A dømt til fengsel i 12 år. Han ble videre dømt til å betale oppreisning med 120 000,-. Pådømmelsen av erstatningssaken forøvrig ble utsatt.

A og de fire som ble domfelt sammen med ham, anket lagmannsrettens dom til Høyesterett, og gjort gjeldende at det forelå saksbehandlingsfeil ved lagmannsrettens behandling av saken. Fra As side ble det gjort gjeldende at lagdommer G var inhabil som følge av at hun 1. juli 2002 hadde deltatt ved avgjørelsen av et fengslingskjæremål fra A. Samme dag som tingretten avsa sin dom, forkastet den en løslatelsesbegjæring fra A. Tingrettens kjennelse ble påkjært, og i sin kjennelse av 1. juli 2002 anvendte lagmannsretten – noe tingretten ikke hadde gjort – straffeprosessloven § 172 som grunnlag for videre fengsling.

I anken til Høyesterett ble det også - for alle fem domfelte -gjort gjeldende at det var en saksbehandlingsfeil at lagmannretten ikke tok til følge et krav om at hele lagretten skulle anses inhabil, etter at lagmannsretten den femte rettsdagen fant et av lagrettemedlemmene inhabil, da at hun hadde avgitt politiforklaring i saken.

Høyesterett forkastet ankene. Når det gjaldt spørsmålet om lagdommer Gs habilitet, la Høyesterett avgjørende vekt på at hun ikke var rettens formann. Det vises til Høyesteretts dom, som i sin helhet er inntatt i Rt. 2003 side 1269.

De fem domfelte brakte etter dette saken inn for Menneskerettsdomstolen i Strasbourg. For As vedkommende fant EMD i dom av 31. juli 2007 at det hadde skjedd brudd på Menneskerettskonvensjonens artikkel 6 nr. 1. Bestemmelsen – slik den kommer til anvendelse i denne saken – lyder:

”In the determination of … any criminal charge against him, everyone is entitled to a fair …. hearing. … by an independent and impartial tribunal…”.

Fra Menneskerettsdomstolens avgjørelse hitsettes (A er i domstolens avgjørelse ”the fourth applicant”):

“31.  The Court considers that it is essentially the requirement of “impartiality” that is in issue in the present case (see Langborger v. Sweden, judgment of 22 June 1989, Series A no. 155, p. 16, § 32). The existence of impartiality for the purposes of Article 6 § 1 of the Convention must be determined according to a subjective test, that is on the basis of the personal conviction of a particular judge in a given case, and also according to an objective test, that is by ascertaining whether the judge offered guarantees sufficient to exclude any legitimate doubt in this respect (see Wettstein v. Switzerland, no. 33958/96, § 42, ECHR 2000-XII). It should be reiterated that the principles established in the Court's case-law apply to jurors as they do to professional judges and lay judges (see Holm v. Sweden, judgment of 25 November 1993, Series A no. 279-A, p. 14, § 30; and Pullar v. the United Kingdom, judgment of 10 June 1996, Reports of Judgments and Decisions 1996-III, p. 792, § 29).
32.  As to the subjective test, the personal impartiality of a judge must be presumed until there is proof to the contrary. The applicants have adduced no evidence to suggest that either Judge G. or juror W. was personally biased (see Pullar, cited above, § 43).
33.  Under the objective test, it must be determined whether, quite apart from the judge's personal conduct, there are ascertainable facts which may raise doubts as to his or her impartiality. In this respect even appearances may be of a certain importance. What is at stake is the confidence which the courts in a democratic society must inspire in the public. Accordingly, any judge in respect of whom there is a legitimate reason to fear a lack of impartiality must withdraw. This implies that in deciding whether in a given case there is a legitimate reason to fear that a particular judge lacks impartiality, the standpoint of the party concerned is important but not decisive. What is decisive is whether this fear can be held to be objectively justified (ibid., § 44).
(i)  Judge G.'s participation
34.  A first issue is whether the High Court's impartiality was open to doubt on account of Judge G.'s participation, as one of the three professional judges sitting in the proceedings, due to her prior involvement in a decision of 1 July 2002 to reject an appeal by the fourth applicant against a decision of 10 June 2002 by the City Court to prolong his detention. In this connection it should be reiterated that, according to the Court's case-law, the mere fact that a judge has also made pre-trial decisions in the case cannot be taken as in itself justifying fears as to his or her impartiality (see the Hauschildt v. Denmark judgment of 24 May 1989, Series A no. 154, p. 22, § 50). Only special circumstances may warrant a different conclusion (ibid.). In this regard, the extent and nature of the pre-trial measures taken by the judge are of importance (see Fey v. Austria, judgment of 24 February 1993, Series A no. 255-A, p. 12, § 30). In this case, which was heard by an appellate court sitting with a jury, also the judge's role in the disputed proceedings must be taken into account.
35.  By way of preliminary observation, the Court notes that the Norwegian Supreme Court's assessment of whether Judge G. ought to have been disqualified from taking part in the trial in the High Court had particular regard to the above cited Hauschildt judgment where the Court found a violation of the requirement of impartiality under Article 6 of the Convention (see also Castillo Algar v. Spain, ECHR 1998-VIII, §§ 46-51; Perote Pellon c. Espagne no. 45238/99, 25.07.02) on the following reasoning:
“51. ... In the instant case, the Court cannot but attach particular importance to the fact that in nine of the decisions continuing Mr Hauschildt's detention on remand, Judge Larsen relied specifically on section 762(2) of the Act (see paragraph 20 above). Similarly, when deciding, before the opening of the trial on appeal, to prolong the applicant's detention on remand, the judges who eventually took part in deciding the case on appeal relied specifically on the same provision on a number of occasions (see paragraphs 26-27 above).
52. The application of section 762(2) of the Act requires, inter alia, that the judge be satisfied that there is a "particularly confirmed suspicion" that the accused has committed the crime(s) with which he is charged. This wording has been officially explained as meaning that the judge has to be convinced that there is 'a very high degree of clarity' as to the question of guilt (see paragraphs 34-35 above). Thus the difference between the issue the judge has to settle when applying this section and the issue he will have to settle when giving judgment at the trial becomes tenuous.
The Court is therefore of the view that in the circumstances of the case the impartiality of the said tribunals was capable of appearing to be open to doubt and that the applicant's fears in this respect can be considered objectively justified.
53. The Court thus concludes that there has been a violation of Article 6 § 1 of the Convention.”
36.  The case now under consideration concerns the application in a decision of 1 July 2002 of a provision in Article 172 of the Norwegian Code of Criminal Procedure which is comparable to the Danish section 767(2). Judge G. was one of the three judges of the High Court who had taken part in that decision and who later sat as a professional judge in the trial before the High Court.
37.  The Court finds that the specific circumstances of the present case in several important respects were similar to those that led it to find a violation in the above-mentioned Hauschildt case.
38.  This is the case with regard to the fourth applicant, whose appeal against the City Court's decision to prolong his detention on remand after convicting him (cf. Hauschildt, cited above, §§ 25 and 51), had been rejected on 1 July 2002 by the High Court, sitting with judge G., on the basis of Article 172 of the Code of Criminal procedure, requiring that there was a particularly confirmed suspicion that he had committed the offence of which he was charged. According to relevant national case-law, a conviction at first instance was normally a sufficient reason for considering that this condition had been fulfilled, but the issue was nevertheless one that the High Court had to assess for itself. Thus, it must be assumed that the High Court carried out an assessment of its own as to whether there was a qualified suspicion with respect to the fourth applicant.
39.  On the other hand, in its decision of 1 July 2002, the High Court did not make any assessment regarding the condition of qualified suspicion with respect to the remaining applicants. The latter referred to certain statements in the decision about the motor cyclist milieus to which they belonged but these statements related to a different issue, namely whether the fourth applicant's release would cause public outcry, another condition in Article 172.
40.  In the light of the above, the Court finds that the fourth applicant had a legitimate reason to suspect that Judge G. might have had preconceived ideas as to his innocence or guilt before the opening of the High Court trial. The remaining applicants, for their part, had no reasons to entertain any such beliefs.
41.  As to Judge' G.'s subsequent participation in the trial, the Court notes that, unlike in the Hauschildt case, the present case was heard by a High Court sitting with a jury. It was not Judge G., but the presiding judge of the High Court, who at the close of the oral hearing instructed the jury before it held its deliberations and gave its verdict on the questions of guilt. The professional judges did not deliberate until after the verdict. There is nothing to indicate that Judge G. had any influence on the jury's votes on the questions put to it regarding the fourth applicant's guilt.
42.  However, if, as here, the jury's verdict is that the indicted person is guilty, but the professional judges find that there is insufficient evidence for finding the person guilty, the latter may decide that the case shall be tried anew by other judges (Article 376C). In this respect the professional judges, including Judge G., had a role to play in the fourth applicant's conviction. Without their endorsement of the jury's verdict, he could not have been convicted by the High Court in the proceedings concerned. Even though, in practice, the professional judges would only exceptionally use their powers to set the jury's verdict aside, their role in the decision on conviction cannot be ignored. The Court finds that the difference between the issue that Judge G. had to settle when applying Article 172 of the Code of Criminal Procedure and the one she had to assess when endorsing the jury's verdict became tenuous.
43.  In addition, along with the other two professional judges and four of the jurors, Judge G. took part in sentencing.
44.  Against this background, the Court finds that the fourth applicant had legitimate grounds for fearing that, by virtue of Judge G.'s participation in the trial against him, the High Court lacked the requisite impartiality vis-à-vis him. The fact that neither the fourth applicant nor his counsel at any time objected to Judge G.'s participation in the High Court trial should not, in the circumstances of the case, reduce the protection that follows from the requirement of objective impartiality of judges. On the other hand, any fears that the remaining applicants had in this respect cannot be considered objectively justified.”

På bakgrunn av dette, konkluderte Menneskerettsdomstolen med at det hadde skjedd et brudd på Menneskerettskonvensjones artikkel 6 nr. 1 i forhold til A, som følge av lagdommer Gs deltakelse i lagmannsretten ved behandlingen av saken.

A begjærte deretter gjenopptakelse av straffesaken. 

Det ble vist til EMDs avgjørelse, og gjort gjeldende at dersom Høyesterett hadde funnet at lagdommer G var inhabil, ville lagmannrettens dom ha blitt opphevet, uansett om lagdommeren selv måtte mene at hun ikke var forutinntatt ved behandlingen av As sak. 

Påtalemyndigheten på sin side begjærte rettslig avhør av lagdommer G og rettens formann. Det ble gjort gjeldende at lagdommer Gs inhabilitet ikke kunne antas å ha innvirket på innholdet i lagmannsrettens dom, jf. straffeprosessloven § 391 nr. 2 bokstav b, og gjort gjeldende at lagdommer G ved behandlingen av ankesaken "ikke hadde noen erindring om sin tidligere deltakelse i saken".

Etter en konkret vurdering tok kommisjonen begjæringen om rettslige avhør ikke til følge.

I sin avgjørelse viste Gjenopptakelseskommisjonen til at den bestemmelse som kommer til anvendelse i denne saken er straffeprosessloven § 391 nr. 2 b.

Det er på det rene at Menneskerettsdomstolen i Strasbourg i sin dom av 31. juli 2007 fant at saksbehandlingen ved lagmannsrettens behandling av ankesaken mot A var i strid med Menneskerettskonvensjonens bestemmelser om ”fair trial”, ved at siktedes rett til å få saken behandlet av en upartisk domstol ikke ble tilstrekkelig ivaretatt, og at det følger av Den europeiske menneskerettskonvensjonens artikkel 46, jf. menneskerettsloven § 2, at statene har en forpliktelse til å rette seg etter Menneskerettsdomstolens avgjørelser.

Straffeprosessloven § 391 nr. 2 b bestemmer at en sak kan kreves gjenopptatt ”når en internasjonal domstol (..) i sak mot Norge har funnet at saksbehandlingen som ligger til grunn for avgjørelsen er i strid med en folkerettslig regel som Norge er bundet av, hvis det er grunn til å anta at saksbehandlingsfeilen kan ha innvirket på avgjørelsens innhold, og gjenopptakelse er nødvendig for å bøte på den skade som feilen har medført.”

Det må legges til grunn at lagmannsrettens dom ville ha blitt opphevet etter straffeprosessloven § 343, annet ledd nr. 3, dersom Høyesterett hadde kommet til, som EMD, at lagdommer G var inhabil. Lovgiver har imidlertid ikke tillagt inhabilitet tilsvarende virkning i alle situasjoner som reguleres av straffeprosessloven. I henhold til straffeprosessloven § 390 er det også et vilkår for gjenopptakelse at det er grunn til å anta at inhabiliteten har hatt betydning for rettens avgjørelse.

Kommisjonen måtte under henvisning til straffeprosessloven § 392, nr. 2 bokstav b, ta stilling til om det er grunn til å anta at den påpekte saksbehandlingsfeilen kan ha virket inn på avgjørelsens innhold, og om gjenopptakelse i så fall er nødvendig for å bøte på den skade som har skjedd.

Kommisjonen viste til EMDs vurdering av at A - hensyntatt lagdommer Gs deltakelse ved behandlingen av spørsmålet om fortsatt fengsling og lagmannsrettens begrunnelse for denne avgjørelsen - hadde rimelig grunn til å frykte (”suspect”) at lagdommer G var forutinntatt i synet på hans skyld før ankesakens begynnelse. Kommisjonen viste videre til EMDs påpekning av at selv om det var rettens formann, ikke lagdommer G, som instruerte juryen før den trakk seg tilbake for rådslagning og avsigelse av kjennelse med hensyn til skyldspørsmålet, kunne de tre juridiske dommerne i medhold av straffeprosessloven § 376c beslutte at saken skulle behandles på ny for andre dommere. Selv om EMD viser til at adgangen til å sette juryens kjennelse til side i praksis kun benyttes i få tilfeller, finner den likevel at denne rollen til de profesjonelle dommerne ikke kan ignoreres. Kommisjonen viste videre til EMDs vurdering av at forskjellen mellom den vurderingen dommer G foretok med hensyn til straffeprosessloven § 172 og den vurderingen hun foretok med hensyn til godkjennelsen av lagrettens kjennelse, måtte anses ubetydelig. På bakgrunn av dette fant EMD at A hadde rimelig grunn til å frykte at dommer Gs deltakelse i ankeforhandlingen innebar at lagmannsretten faktisk manglet en tilfredsstillende grad av upartiskhet vis-à-vis ham.

Menneskerettsdomstolens drøftelse er i det alt vesentlige knyttet til den objektive siden av habilitetsspørsmålet, spørsmålet om domfelte hadde grunn til å tro at rettens medlemmer ville være upartiske ved behandlingen av hans sak. At dette er et viktig hensyn også i norsk rett, viser seg blant annet ved at inhabilitet vil være en ubetinget opphevelsesgrunn etter straffeprosessloven § 343, annet ledd nr. 3.

Kommisjonen viste også til riksadvokatens høringsuttalelse fra 1996 til Justisdepartementets forslag til endringer i straffeprosessloven, inntatt i Ot. prp. nr. 70 (2000-2001), der det blant annet heter:

"Finner disse organene (Strasbourg-organene, kommisjonens merknad) at saksbehandlingen har vært i strid med konvensjonen, vil det nok ofte være en presumpsjon for at "avviket kan ha hatt innflytelse på avgjørelsen."
Er f.eks kravet om ” fair hearing” i art 6 nr 1 krenket ved at en inhabil dommer har deltatt i avgjørelsen, eller ved at siktede ikke er innkalt til retten og gitt anledning til å forklare seg selv om det var aktuelt å avsi ny fellende dom (Botten v Norway, dom 19. februar 1996), vil en nok i alminnelighet komme til at dette er avvik som kan ha virket inn på avgjørelsen. På samme måte vil det trolig bedømmes om vitneforklaringer er lest opp i et omfang som krenker art 6 nr 3 d."

Kommisjonen fant etter en helhetsvurdering, med særlig vekt på at det dreier seg om en saksbehandlingsfeil i form av en habilitet, at det var rimelig mulighet for at feilen kunne ha virket inn på avgjørelsens innhold, og at det ikke kunne sees å foreligge andre muligheter til å bøte på den skade som har skjedd enn at saken blir gjenopptatt.

Avgjørelsen var enstemmig.

* * * * *

Det ble deretter avsagt ny dom i lagmannsretten. Straffen ble satt til 11 år.