Domfelte ble ved Agder lagmannsretts dom 20. september 1990 dømt til fengsel i 7 år og inntil 10 års sikring for legemsbeskadigelse og drap. Domfelte, som er psykisk utviklingshemmet, hadde gjennom flere år gitt uttrykk for at han hadde et anstrengt forhold til sin nabo, mens retten la til grunn at naboen kun ville hjelpe og rettlede domfelte når det var nødvendig. Den 10. februar 1990 hadde domfelte låst seg inn i et av våningshusene til naboen, idet han visste hvor nøkkelen lå gjemt. Naboen kom hjem og forsto at det måtte være noen i huset ettersom hoveddøren var ulåst. Da naboen kom opp i andre etasje, tok domfelte en murstein og slo ham i hodet slik at naboen falt i gulvet og blødde sterkt. Naboen gikk ned på kjøkkenet i første etasje, trolig for å vaske av seg blodet. Domfelte, som var redd for å bli anmeldt til politiet, fant et haglegevær, stilte seg opp bak naboen og skjøt ham på kloss hold.

Domfelte begjærte gjenåpning etter straffeprosessloven § 391 nr. 3 (nye bevis) og § 392 annet ledd (særlige forhold).

Kommisjonen fant at vilkårene for gjenåpning av saken etter § 392 annet ledd var til stede. Den viser innledningsvis til at lagmannsrettens dom ble avsagt før innføring av toinstansreformen, slik at skyldspørsmålet kun er avgjort av lagretten, som ikke begrunner sin avgjørelse.

Kommisjonen bemerket videre at det ikke foreligger tekniske beviser som knytter domfelte til selve drapshandlingen. Drapsvåpenet er ikke funnet, og man vet ikke med sikkerhet hvilket våpen som ble brukt, utover at det var en hagle. Det er heller ingen vitner til selve drapshandlingen. Kommisjonen viste til at det ble foretatt tekniske undersøkelser, analyser og avhør av vitner som indirekte kaster lys over saken. Etter kommisjonens oppfatning kan disse bevisene, verken hver for seg eller samlet, gi tilstrekkelige holdepunkter for hvem som utførte drapshandlingen. Etter kommisjonens vurdering var bevismomentene av interesse ved vurderingen av domfelte forklaringer, idet hans forklaringer må ha vært sentrale ved lagrettens vurdering av skyldspørsmålet. Kommisjonen bemerket at det ved vurderingen av domfeltes forklaringer er særlig grunn til å se på hans mentale helse. Det ble vist at det for lagmannsretten var oppnevnt to sakkyndige til å foreta en rettspsykiatrisk vurdering av domfelte. Kommisjonen redegjør i avgjørelsen nærmere for de sakkyndiges vurderinger, og for senere sakkyndige undersøkelser, herunder uttalelser fra Den rettsmedisinske kommisjon. Kommisjonen beskriver også kritikkverdige forhold ved avhørssituasjonen som domfelte var i. Ut fra den tvil som knytter seg til domfeltes mentale tilstand og strafferettslige tilregnelighet på tidspunktet da drapet fant sted, fant kommisjonen ikke grunn til å legge avgjørende vekt på domfeltes forklaring til politiet om sitt kjennskap til åstedet og/eller om det han angivelig hadde sett.

Kommisjonen har i avgjørelsen også vurdert andre forhold, og kom etter en samlet vurdering til at det forelå særlige forhold som gjorde det tvilsomt om dommen er riktig, og at tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om domfeltes skyld blir prøvd på nytt.

Kommisjonen besluttet enstemmig å ta begjæringen om gjenåpning til følge.

* * * * *

Borgarting lagmannsrett oppnevnte sakkyndige for å foreta en ny rettspsykiatrisk undersøkelse, og det ble konkludert med at domfelte var psykisk utviklingshemmet i høy grad på tidspunktet da den straffbare handling ble begått. Riksadvokaten besluttet etter dette å nedlegge påstand om frifinnelse.

Lagmannsretten avsa frifinnende dom uten hovedforhandling den 15. september 2009. 

Kommisjonens avgjørelse er tilgjengelig for nedlasting. For å lese dette dokumentet, trenger du programvare for fremvisning av PDF-dokumenter, for eksempel Adobe Acrobat Reader.

Last ned avgjørelsen (1,7 MB)