Domfelte ble ved Sarpsborg tingretts dom i 2006 dømt til fengsel i 1 år og 8 måneder for overtredelse av straffeloven § 270, § 271, § 317, og flere overtredeler av regnskapslovgivningen. Domfelte anket dommen til lagmannsretten. Ved beslutning av Borgarting lagmannsrett 1. juni 2006 ble anken nektet fremmet under henvisning til straffeprosessloven § 321, annet ledd, første punktum. Nektelsen ble ikke begrunnet, annet enn ved at lagmannsretten summarisk fastslo at den fant det “klart” at anken ikke ville føre frem. Lagmannsrettens beslutning ble påkjært. Høyesteretts kjæremålsutvalg forkastet kjæremålet 19. juli 2006.
Saken ble brakt inn for FNs menneskerettskomité, som tillot klagen fremmet. Den 17. juli 2008 avgjorde menneskerettskomitéen at Norge hadde krenket domfeltes rett til å få domfellelsen og straffutmålingen overprøvet av en høyere instans. Komitéen konkluderte med at det forelå brudd på FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 14 nr. 5.
SP artikkel 14 nr. 5 lyder:
“Everyone convicted of a crime shall have the right to his conviction and sentence being reviewed by a higher tribunal according to law”.
Fra menneskerettskomitéens avgjørelse hitsettes:
“7.2 The Committee notes the author’s claim that his rights under article 14, paragraph 5, to have his conviction and sentence reviewed by a higher tribunal was violated, because the decision of the Court of Appeal did not disclose the reasons for disallowing his appeal against the District Court. The Committee also notes that the decision was unanimous and subscribed to by three professional judges, and that the decision was later appealed and subjected to the scrutiny of the Supreme Court, albeit only on procedural grounds. The Committee recalls its jurisprudence, according to which, while States parties are free to set the modalities of appeal, under article 14, paragraph 5, they are under an obligation to review substantially the conviction and sentence. In the present case, the judgment of the Court of Appeal does not provide any substantive reason at all as to why the court determined that it was clear that the appeal would not succeed, which puts into question the existence of a substantial review of the author’s conviction and sentence. The Committee considers that, in the circumstances of the case, the lack of a duly reasoned judgment, even in brief form, providing a justification for the court’s decision that the appeal would be unsuccessful, impairs the effective exercise of the right to have one’s conviction reviewed as required by article 14, paragraph 5, of the Covenant.
8. The Human Rights Committee, acting under article 5, paragraph 4, of the Optional Protocol, is of the view that the facts before it disclose a violation of article 14, paragraph 5, of the Covenant.
9. In accordance with article 2, paragraph 3 (a), of the Covenant, the State party is under an obligation to provide the author with an effective remedy, including the review of his appeal before the Court of Appeals and compensation. The State party is also under an obligation to take measures to prevent similar violations in the future.
10. By becoming a party to the Protocol, the State party has recognized the competence of the Committee to determine whether there has been a violation of the Covenant and, pursuant to article 2 of the Covenant, the State party has undertaken to ensure all individuals within its territory or subject to its jurisdiction the rights recognized in the Covenant and to provide an effective and enforceable remedy in case a violation has been established, In this respect, the Committee wishes to receive from the State party, within 180 days, information about the measures taken to give effect to the Committee’s Views. The State party is also requested to publish the Committee’s Views”.
Menneskerettskomiteen fant at lagmannsrettens saksbehandling (manglende begrunnelse for silingsavgjørelsen) ikke var i samsvar med FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 14 (5).
Domfelte begjærte etter dette saken gjenåpnet.
Det ble vist til menneskerettskomitéens avgjørelse og hevdet at at vilkårene for gjenåpning etter straffeprosessloven § 391 nr. 2 bokstav b var til stede.
Riksadvokaten tiltrådte begjæringen med den bemerkning at det måtte være Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 19. juli 2006 som ble å gjenåpne.
Gjenåpning etter straffeprosessloven § 391 nr. 2 kan kreves når FNs menneskerettskomité i sak mot Norge har funnet at ”saksbehandlingen som ligger til grunn for avgjørelsen er i strid med en folkerettslig regel som Norge er bundet av, hvis det er grunn til å anta at saksbehandlingsfeilen kan ha innvirket på avgjørelsens innhold, og gjenåpning er nødvendig for å bøte på den skade som feilen har medført.”
Gjenopptakelseskommisjonen la vekt på at Riksadvokaten sluttet seg til at saken burde gjenåpnes da vilkårene etter straffeprosessloven § 391 nr. 2 bokstav b syntes oppfylt. Riksadvokaten fant ikke grunn til å problematisere om den manglende begrunnelsen ”kan ha virket inn på avgjørelsens innhold”.
Gjenopptakelseskommisjonen viste også til Riksadvokatens høringsuttalelse fra 1996 til Justisdepartementets forslag til endringer i straffeprosessloven, inntatt i Ot.prp. nr. 70 (2000-2001), der det blant annet heter:
”Finner disse organene at saksbehandlingen har vært i strid med konvensjonen, vil det nok ofte være en presumsjon for at avviket kan ha hatt innflytelse på avgjørelsen”.
Kommisjonen la med dette utgangspunkt til grunn at feilen kunne ha virket inn på avgjørelsens innhold. Det kunne ikke sees å foreligge andre muligheter til å bøte på den skade som hadde skjedd enn at saken ble gjenåpnet.
Det måtte legges til grunn at lagmannsrettens beslutning ville ha blitt opphevet etter straffeprosessloven § 343 dersom Høyesterett hadde kommet til, som menneskerettskomitéen, at lagmannsrettens avgjørelse medførte brudd på SP artikkel 14 nr. 5.
Det er den domstol som i siste instans har prøvd den side av dommen som angrepet rettes mot, som regnes for å ha avsagt den dommen som skal gjenåpnes, jf. straffeprosessloven § 400. Etter § 401 gis gjenåpningsreglene anvendelse på beslutning som nekter en anke over dom fremmet. Lagmannsrettens avgjørelse ble behandlet av Høyesteretts kjæremålsutvalg, og kjæremålet var begrunnet i at lagmannsretten hadde begått saksbehandlingsfeil ved at beslutningen om å nekte anken fremmet ikke var begrunnet. Høyesterett hadde vurdert lagmannsrettens saksbehandling, og kommisjonen var enig med Riksadvokaten i at det var Høyesteretts avgjørelse som måtte gjenåpnes, jf. også samt Rt. 2007 s. 1609.
Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 19. juli 2006 ble dermed gjenåpnet.
Kommisjonen besluttet enstemmig å ta begjæringen om gjenåpning til følge.
* * * * *
Høyesterett opphevet Borgarting lagmannsretts beslutning av 1. juni 2006 og fastsatte at saken skulle behandles for Gulating lagmannsrett. Gulating lagmannsrett opphevet deretter tingrettens dom.