En mann ble i 2009 dømt i tingretten til fengsel i 4 år og erstatning for voldtekt,
trusler, legemsfornærmelse m.m. Anke over voldtektsdommen ble henvist til
ankeforhandling, og ved dom fra lagmannsretten i 2010 ble han dømt på ny og fengselsstraffen opprettholdt. Anke til Høyesterett over straffutmålingen ble ikke tillatt fremmet.

Domfelte begjærte gjenåpning. Han fastholdt at samleiet hadde vært frivillig, og at han hadde trukket seg tilbake før han fikk sædutløsning. Som støtte for sin forklaring viste han til resultatet fra DNA-undersøkelsen, som først ble kjent etter at dommen var rettskraftig. Her fremgår det at det i prøver fra fornærmedes ytre genitalia ble påvist et blandingsresultat med DNA av samme type som fornærmede, iblandet en mindre mengde DNA av mannlig opprinnelse (sædfraksjon) fra en annen enn domfelte. Det ble ikke observert DNA av samme type som domfelte. Fornærmede forklarte dette med at det mannlige DNAet måtte stamme fra et samleie hun hadde hatt med en venn ca. to uker tidligere. Etter innhentet sakkyndig uttalelse om hvor lenge det vil være mulig å påvise sædceller i vaginale prøver, fant kommisjonen det vanskelig å feste lit til fornærmedes forklaring om dette.

Kommisjonen fant at det forelå en rimelig mulighet for at domfelte ville ha blitt frifunnet, dersom den dømmende rett hadde vært kjent med analyseresultatet som viste DNA-funn fra en annen mann, og fornærmedes forklaring om hva som måtte være bakgrunnen for dette funnet. Kommisjonen fant at det forelå nye bevis som ga grunnlag for gjenåpning, jf. straffeprosessloven § 391 nr. 3. Begjæringen ble tatt til følge.

Avgjørelsen var enstemmig, og saken ble henvist til retten for ny behandling.

Lagmannsretten avsa deretter frifinnende dom uten hovedforhandling for den gjenåpnede tiltaleposten og utmålte ny straff. Straffen ble satt til fengsel i 10 måneder.