En mann ble frifunnet i tingretten, men dømt i lagmannsretten, for voldtekt av en 15 år gammel gutt. Straffen ble satt til fengsel i 4 år, og han ble dømt til å betale erstatning til fornærmede. Gutten hadde vært bevisstløs under handlingen, og domfellelsen gjaldt også fremkallelse av den bevisstløse tilstanden i form av innsovningstabletter med virkestoffet zolpidem. Gutten hadde også vært sterkt alkoholpåvirket på tidspunktet for handlingen.

Domfelte begjærte gjenåpning og anførte flere nye bevis/omstendigheter, blant annet ny sakkyndig uttalelse knyttet til blodprøver tatt av fornærmede. I den nye sakkyndige uttalelsen var det lagt til grunn samme inntak av zolpidem som i uttalelsen fra Folkehelseinstituttet som ble fremlagt i retten. Den nye uttalelsen var imidlertid tydeligere på kombinasjonsvirkningene av zolpidem og høy alkoholrus. Fornærmedes tilstand ble beskrevet som "stuporøs til komatøs", og han ville "mest sannsynlig være i behov for assistanse [eventuelt i form av legehjelp]" én til to timer etter inntaket av zolpidem. De øvrige omstendigheter og fornærmedes forklaring om egen tilstand samsvarte dårlig med den nye sakkyndiguttalelsen.

Det ble også lagt vekt på at inntaket av zolpidem som lagmannsretten hadde lagt til grunn, var lite forenlig med øvrige omstendigheter i saken. Kommisjonen mente at den nye sakkyndiguttalelsen skapte tvil med hensyn til om fornærmede inntok zolpidem av den mengde og på det tidspunkt lagmannsretten la til grunn, og om det var domfelte som hadde gitt fornærmede zolpidem. Det var dermed også tvil knyttet til om domfelte hadde fremkalt en bevisstløs tilstand for å oppnå seksuell omgang. Som følge av nær bevismessig sammenheng mellom dommen for fremkalling av bevisstløs tilstand og voldtektshandlingen, fant kommisjonen grunn til å gjenåpne saken i sin helhet etter straffeprosessloven § 391 nr. 3.

Begjæringen ble tatt til følge.