En mann ble i 2013 dømt i tingretten for kjøring i påvirket tilstand med en alkoholkonsentrasjon i blodet på 2,11 promille. I retten nektet han for at han hadde kjørt, og mente at det måtte ha vært noen andre som hadde kjørt bilen hans hjem. Han kunne imidlertid ikke huske hvordan han hadde kommet seg hjem eller hvem som hadde kjørt bilen hans. Domfellelsen bygget på vitneobservasjoner og omstendigheter knyttet til kjøringen og bilen.

I begjæring for Gjenopptakelseskommisjonen anførte domfelte at det var hans kusine som hadde vært fører av bilen. Bakgrunnen for at dette ikke var kommet frem tidligere, var at hun ikke hadde hørt om domfellelsen før i ettertid. Det fremgikk av begjæringen at hun på tidspunktet for kjøringen var fradømt føreretten, noe hun hadde holdt skjult for familien. Av samme grunn hadde hun heller ikke pratet om kjøringen til noen.

Kusinen ble avhørt av utreder i kommisjonen, og hun bekreftet i avhør at det var hun som hadde kjørt bilen på det aktuelle tidspunktet. Kommisjonens flertall mente at forklaringen fra kusinen var egnet til å så tvil om domfellelsen var riktig, og at dommen skulle gjenåpnes etter straffeprosessloven § 391 nr. 3.

Etter kommisjonens mindretalls vurdering fremsto kusinens forklaring, sammenholdt med det øvrige bevisbildet, som lite troverdig og var ikke egnet til å føre til frifinnelse.  

Begjæringen ble tatt til følge. Dissens (3-2).

Etter ny hovedforhandling avsa den utpekte tingretten fellende dom i samsvar med tiltalen og utmålte samme straff som tidligere. Dommen er anket.