En mann ble i 2007 dømt i tingretten til fengsel i 2 år for legemsbeskadigelse, jf. straffeloven (1902) § 229 annet straffalternativ, jf. § 232. Den straffbare handlingen fant sted i 2006. Han begjærte gjenåpning for kommisjonen og anførte at det ikke var han som hadde begått voldshandlingen, og at han dermed måtte frifinnes. Til støtte for dette hevdet han at et vitne hadde forklart seg falskt for retten, og at dette hadde innvirket på dommen til skade for ham. Kommisjonen fant ikke holdepunkter for at det var avgitt falsk forklaring, og vilkårene for gjenåpning etter straffeprosessloven § 391 nr. 1 var ikke oppfylt.

Fra domfeltes forsvarers side ble det anført at domfelte var utilregnelig på handlingstiden. Denne anførselen var begrunnet med at domfelte i en ny dom fra 2014, hvor han var tiltalt for drap, var funnet å være utilregnelig. Kommisjonen oppnevnte to rettspsykiatrisk sakkyndige til å vurdere domfeltes mentale tilstand på handlingstiden. På bakgrunn av de sakkyndiges erklæring, sammenholdt med en uttalelse fra Den rettsmedisinsk kommisjon, fant kommisjonen at det forelå tvil om domfeltes tilregnelighet på handlingstiden, og at den nye sakkyndige erklæringen var et nytt bevis som var egnet til å føre til frifinnelse etter straffeprosessloven § 391 nr. 3.

Kommisjonen besluttet enstemmig å ta begjæringen om gjenåpning til følge.