En mann ble i 2009 dømt i lagmannsretten til fengsel for forsikringsbedrageri etter en brann, jf. straffeloven § 272 første ledd, jf. tredje ledd. Han ble også dømt til å betale erstatning.

Lagmannsretten fant bevist at brannen var påsatt av domfelte, og la ved bevisvurderingen blant annet til grunn at det ikke var funnet noen feil ved en parafinovn som var i bruk i huset da brannen oppsto. Lagmannsretten utelukket at ovnen ved riktig bruk hadde eksplodert. 

Domfelte begjærte gjenåpning for kommisjonen og anførte at rettens bevisvurdering ikke hadde vært forsvarlig når den kom til at parafinovnen ikke kunne ha eksplodert. Han mente at lagmannsretten burde ha oppnevnt en teknisk sakkyndig for å vurdere brannrisikoen ved bruk av denne typen parafinovn.

Kommisjonen fant at tidligere innhentede uttalelser i saken ikke i tilstrekkelig grad belyste sakens strafferettslige kjerne. Kommisjonen oppnevnte en brannteknisk sakkyndig i Sverige, som i sin sakkyndige erklæring uttalte at det ikke var mulig å fastslå hvor brannen hadde startet. Den sakkyndige redegjorde også for at det ved flere anledninger hadde oppstått branner med tilsvarende ovner. Hendelsesforløpet i disse tilfellene lignet på hendelsesforløpet i den foreliggende saken, der brensel var blitt etterfylt og ovnen deretter hadde blitt stående uten tilsyn.

Kommisjonen fant at den sakkyndige uttalelsen utgjorde et nytt bevis i saken, og at den kunne ha vært egnet til å lede til frifinnelse dersom den hadde vært kjent for den dømmende rett, jf. straffeprosessloven § 391 nr. 3.

Kommisjonen besluttet enstemmig å ta begjæringen til følge.