En mann ble i 2014 dømt til fengsel for blant annet bilbrukstyveri, straffeloven § 260 første ledd, jf. tredje ledd. 

Han begjærte gjenåpning for kommisjonen og viste til at et nytt vitne kunne bekrefte at han hadde fått låne bilen han var dømt for å ha stjålet. 

Kommisjonen avhørte det nye vitnet. Også hun var av den oppfatning at domfelte hadde fått låne bilen av bilens eier. Hun hadde selv vært passasjer i bilen ved to anledninger, etter alt å dømme kvelden før og samme morgen som bilbrukstyveriet fant sted. Domfelte var sjåfør og bilens eier var selv med som passasjer ved den første av bilturene. 

Domfelte hadde ikke møtt under hovedforhandlingen, og saken var blitt fremmet i hans fravær. Det er i dommen referert til den første av hans to politiforklaringer. I dette avhøret synes hovedfokus å ha vært på vegtrafikkforhold, og ikke bilbrukstyveriet som først ble anmeldt dagen etter avhøret. Domfellelsen bygget i hovedsak på fornærmedes forklaring. 

Det var ikke nødvendig for kommisjonen å ta stilling til om anmeldelsen for bilbrukstyveri og den senere vitneforklaringen fra bilens eier var korrekt, eller motivert ut fra et ønske om forsikringsoppgjør etter det trafikkuhell kjøreturen endte i. 

Rettens oppfatning om at domfelte var klar over at han manglet tillatelse til å ta og bruke bilen, var etter kommisjonens syn blitt svekket gjennom utredningen av saken. Det var en rimelig mulighet for at resultatet hadde blitt frifinnelse dersom det nye vitnet hadde forklart seg for den dømmende rett, straffeprosessloven § 391 nr. 3. 

Kommisjonen besluttet enstemmig å ta begjæringen om gjenåpning til følge.