En mann ble i 2003 frifunnet i lagmannsretten for drap på en 12 år gammel pike, etter at han var blitt domfelt i herredsretten i 2001. Riksadvokaten begjærte i 2016 saken gjenåpnet til skade for siktede under henvisning til straffeprosessloven § 393 første ledd nr. 2. 

Bakgrunnen for begjæringen var funn av mannens DNA-profil på avdødes fingernegler. Funnet ble gjort etter at sikret spormateriale i saken ble gjennomgått og analysert på nytt i 2015. Mannens DNA-profil var da registrert i etterforskningsregisteret i en annen straffesak. 

En straffesak kan gjenåpnes til skade for en som tidligere er frifunnet i saken dersom det som følge av «nye opplysninger eller bevis må antas at han er skyldig i den straffbare handling». Nye analyseresultater av tidligere innhentet bevismateriale, som er fremkommet som følge av forbedret analyseteknikk, anses som nye bevis. 

Mannen har reist flere innvendinger mot innhenting av hans DNA og bruken av dette i drapssaken. Kommisjonen fant ikke grunnlag for å fastslå at innhentingen av DNA var ulovlig. Kommisjonen viste videre til at spørsmålet om lovligheten og bruken av beviset, må avgjøres endelig av domstolen. 

DNA-beviset er etter kommisjonens syn et tungtveiende bevis i straffesaken. Det er etter kommisjonens syn sannsynlighetsovervekt for at mannen er skyldig i drapet. Kommisjonen finner at vilkårene for gjenåpning etter straffeprosessloven § 393 første ledd nr. 2 var tilstede. 

Kommisjonen besluttet enstemmig å ta begjæringen om gjenåpning til følge.