En mann ble perioden fra 1997 til 2013 domfelt åtte ganger for ulike straffbare forhold. I 2014 ble det gjennomført en rettspsykiatrisk vurdering av domfelte. De sakkyndige var i tvil ved sin vurdering av om domfelte var psykisk utviklingshemmet i høy grad på handlingstidspunktene, jf. straffeloven § 44. På denne bakgrunn begjærte påtalemyndigheten gjenåpning av de åtte tidligere dommene. De sakkyndige konkluderte negativt slik reglene for sakkyndige sier når domfelte scoret over nivået for psykisk utviklingshemming i høy grad, men de gjorde samtidig oppmerksom på at konklusjonen var fattet under sterk tvil. Tvilen var knyttet til forskjellene i domfeltes funksjonsnivå på handlingstidspunktene kontra på undersøkelsestidspunktene da forholdene ble vurdert som optimale. Kommisjonen fant at den sakkyndige erklæringen utgjorde en ny omstendighet som syntes egnet til å føre til frifinnelse, jf. straffeprosessloven § 391 nr. 3 jf. straffeloven § 44.

Kommisjonen besluttet enstemmig å ta begjæringen om gjenåpning til følge.