En 24 år gammel mann ble dømt til et års fengsel for voldtektsforsøk og andre overtredelser. Han anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for så vidt gjaldt voldtektsforsøket. Etter at fornærmede hadde forklart seg for lagmannsretten, opplyste et lagrettemedlem om tidligere kontakt med fornærmede. Lagrettemedlemmet hadde vært fostermor for et barn som hadde gått i samme klasse som fornærmede og hadde et bilde av henne som en stille og rolig jente. Forsvareren fremmet inhabilitetsinnsigelse. Borgarting lagmannsrett konkluderte med at lagrettemedlemmet ikke skulle vike sete. Domfelte ble funnet skyldig og straffen opprettholdt. Høyesteretts forkastet domfeltes anke over saksbehandlingen med tre mot to stemmer. 

Domfelte brakte saken inn for Den Europeiske Menneskerettsdomstolen (EMD). I dom 17. desember 2015 konkluderte EMD med at EMK art 6 nr. 1. om retten til rettferdig rettergang var krenket. Uttalelsen om at fornærmede var en stille og rolig jente kunne forstås som «a value judgement reflecting a preconceived view on Ms A’s personal character». Idet uttalelsen kom like etter fornærmedes forklaring, kunne den bli tolket som en reaksjon på fornærmedes vitnemål. Det ble også lagt vekt på at fornærmedes forklaring var det avgjørende bevis for domfellelsen og at det var fremmet en habilitetsinnsigelse. EMD kom derfor til at lagrettemedlemmet, og dermed domstolen, ikke oppfylte kravene til upartiskhet.

Etter oppfordring fra forsvarer begjærte riksadvokaten gjenåpning til domfeltes gunst. Gjenopptakelseskommisjonen viste til at EMD har slått fast at saksbehandlingen i Borgarting lagmannsrett var i strid med Norges forpliktelser etter EMK art 6 nr. 1. EMDs drøftelser knyttet seg i hovedsak til den objektive siden av habilitetskravet; hvorvidt domfelte hadde grunn til å tro at lagrettemedlemmet ville opptre upartisk ved bedømmelsen av hans sak. Dommen sier ikke noe om hvorvidt lagrettemedlemmets kjennskap til fornærmede faktisk virket inn på avgjørelsen eller ikke. En slik bevisvurdering ville imidlertid være svært vanskelig i praksis, da det sjelden verken kan påvises eller utelukkes at inhabilitet har hatt innflytelse på avgjørelsen. Kommisjonen viser til at inhabilitet av disse grunner er en absolutt opphevelsesgrunn ved ankebehandling, jf. straffeprosessloven § 343 annet ledd nr. 3. Dersom Høyesterett hadde vurdert habilitetsspørsmålet i tråd med EMK artikkel 6 nr. 1, ville lagmannsrettens dom blitt opphevet. 

Skaden kan vanskelig avbøtes på annen måte enn ved gjenåpning av Høyesteretts dom. Vilkårene for gjenåpning etter straffeprosessloven § 391 nr. 2 var oppfylt. 

Kommisjonen besluttet enstemmig å ta begjæringen om gjenåpning til følge.