Et ektepar ble i 2007 dømt i tingretten til fengsel for grovt trygdebedrageri. De begjærte gjenåpning, og anførte overfor kommisjonen at bevisene var vurdert feil. 

Det var begått flere saksbehandlingsfeil i saken. Tingrettens rettsbok var ødelagt og tingrettens dom var ikke avsagt innen fristen for domsavsigelse i straffeprosessloven § 42 tredje ledd, men over to måneder etter at hovedforhandlingen – som varte i to dager – var avsluttet. I tillegg var de domfeltes anker avvist av lagmannsretten uten begrunnelse, slik vanlig var den gangen.

Kommisjonens flertall bestående av fire medlemmer fant at saken alt i alt stilte seg slik at det burde skje en ny rettslig prøving for at man skulle føle seg overbevist om at ingen urett var skjedd, jf. straffeprosessloven § 392 annet ledd. 

Flertallet la blant annet vekt på at overskridelsen av fristen for å avsi dom ikke skyldtes sakens kompleksitet, men blant annet fagdommerens arbeid med andre, berammede saker. Dette økte etter flertallets vurdering muligheten for at det lange tidsforløpet kunne ha hatt betydning for bevisbedømmelsen. 

Det var kun avholdt én domskonferanse i saken, umiddelbart etter at hovedforhandlingen var avsluttet. Et så vidt langt tidsforløp mellom hovedforhandling og domsavsigelse, uten mellomliggende domskonferanser, stilte etter flertallets syn særlige krav til domsmennene. I tillegg forelå ikke rettsbok til kontroll av formalia i saken. 

Et vitne som må ha vært et sentralt vitne i saken, så vel for påtalemyndigheten som for de tiltalte, ble tillatt ført over telefon. Han burde etter flertallets mening ha avgitt sin forklaring like overfor retten.

Kommisjonen hadde tidligere konstatert at det ikke var grunnlag for gjenåpning av lagmannsrettens ankenektelse. Hensynet til at de domfelte skulle få en forsvarlig behandling av saken i to instanser gjorde seg imidlertid gjeldende med særlig styrke her, hvor det forelå klare saksbehandlingsfeil også i tingretten. 

Kommisjonens mindretall, bestående av ett medlem, kom til at vilkårene for gjenåpning etter straffeprosessloven § 392 annet ledd ikke var oppfylt. Sett hen til arten og kvaliteten på de bevis som ble ført for den dømmende rett, var det ikke holdepunkter for at det forelå særlige forhold som gjorde det tvilsomt om dommen var riktig. 

Kommisjonen besluttet å ta begjæringen om gjenåpning til følge. (Dissens 4-1)