En mann ble i 2016 dømt i tingretten for grove tyverier og brudd på innreiseforbud. Straffen ble satt til fengsel i 1 år og 6 måneder. Domfelte anket, men lagmannsretten besluttet å nekte anken fremmet. Han anket over beslutningen, men Høyesteretts ankeutvalg forkastet anken.

Domfelte ble i 2018 dømt i tingretten for flere grove tyverier og brudd på et nytt innreiseforbud. Straffen ble satt til fengsel i 2 år og 2 måneder. Domfelte anket, men lagmannsretten besluttet å nekte anken fremmet. Han anket over beslutningen, men Høyesteretts ankeutvalg forkastet anken.

Domfelte begjærte i 2017 og 2018 gjenåpning av dommene i begge sakene. Han fremsatte en rekke anførsler hvorav en del var knyttet til saksbehandlingen i forbindelse med vedtakene om utvisning og innreiseforbud. 

Kommisjonen vurderte særlig om domstolene i de to sakene skulle ha foretatt en prejudisiell prøving av gyldigheten av vedtakene om utvisning og innreiseforbud. Dommene ga ingen indikasjoner på at retten hadde foretatt en slik prejudisiell prøving. Kommisjonen henviste til HR-2019-2400-A der Høyesterett gav uttrykk for at det er et straffbarhetsvilkår at innreise har skjedd i strid med gyldig forbud mot innreise, og at domstolene i straffesaken må vurdere om vedtaket er gyldig, på samme måte som domstolene må vurdere om de øvrige straffbarhetsvilkårene er oppfylt.

Etter omstendighetene i de to sakene, domfelte hadde blant annet tatt ut stevning mot staten med påstand om at det første utvisningsvedtaket var ugyldig, kom kommisjonen enstemmig til at det foreligger særlige forhold som gjør det tvilsomt om dommene er riktige mht. brudd på innreiseforbud, og at tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld for disse tiltalepostene blir prøvd på ny, jf. straffeprosessloven § 392 annet ledd.

Kommisjonen besluttet enstemmig å ta begjæringene om gjenåpning delvis til følge.