Gjenopptakelseskommisjonen behandlet på møtet i august fem begjæringer om gjenåpning av straffesaker som gjelder bedrageri av ulike familierelaterte ytelser, herunder barnetrygd, kontantstøtte og stønad til enslig mor eller far. Fire av dommene ble gjenåpnet.

Felles for sakene var at de domfelte hadde oppholdt seg i andre EØS-land samtidig som de hadde mottatt ytelser som klassifiseres som familieytelser fra Nav. De domfelte hadde ikke opplyst til Nav at de oppholdt seg i utlandet. På dette grunnlaget ble de dømt i tingretten, enten ved hovedforhandling eller tilståelsesdom, for bedrageri mot Nav. I en av sakene ble den domfelte også dømt for uriktig forklaring overfor Nav. Straffene varierte fra sak til sak, og besto av enten ubetinget fengsel eller samfunnsstraff, alternativt en kombinasjon av disse. En av dommene ble anket, men da bare over straffutmålingen.

To domfelte begjærte sakene sine gjenåpnet. Påtalemyndigheten støttet en av disse begjæringene, og ba i tillegg om gjenåpning av tre andre dommer til gunst for domfelte. Påtalemyndigheten anførte at fire av disse sakene burde gjenåpnes ettersom lovanvendelsen i dommene var uriktig. Kravet om bosted og/eller opphold i Norge for å motta de ulike familieytelsene stred mot EØS-regelverket. De domfelte var i utgangspunktet ikke lenger selv underlagt norsk lovgivning ettersom de ikke arbeidet eller oppholdt seg her. Etter EØS-regelverket kunne de domfelte imidlertid utlede rett til familieytelser på grunnlag av at den andre forelderen hadde tilknytning til Norge, for eksempel gjennom arbeid, og dermed var underlagt norsk lovgivning. Påtalemyndigheten vurderte det slik at de domfelte enten hadde krav på alle, eller i alle fall deler av, familieytelsene. De objektive straffbarhetsvilkårene for bedrageri var derfor ikke oppfylt. I den siste saken mente påtalemyndigheten at bosteds- og/eller oppholdskravet ikke var i strid med EØS-regelverket. Den andre forelderen hadde ingen tilknytning til Norge. Når den domfelte hadde bosatt seg i et annet EØS-land, var hun ikke lenger underlagt norsk lovgivning og hadde dermed heller ikke krav på familieytelser fra Norge.

I fire av sakene pekte kommisjonen på at tingrettene som hadde behandlet sakene, hadde lagt til grunn at bosted og/eller opphold i Norge var et vilkår for rett til de ulike familieytelsene. Når de domfelte hadde oppholdt seg i andre EØS-land uten å opplyse om dette til Nav, hadde de forledet Nav til å utbetale ytelser de ikke hadde rett til å motta. Tingrettene hadde ikke vurdert om dette kunne være i strid med EØS-regelverket, herunder om de domfelte kunne utlede rett til familieytelser basert på den andre forelderens tilknytning til Norge. Videre vurderte kommisjonen at det var så tett tilknytning mellom tiltalen for bedrageri og tiltalen for uriktig forklaring, at også domfellelsen for uriktig forklaring måtte gjenåpnes for den domfelte som var dømt for dette.

Kommisjonen fant at det forelå særlige forhold som gjorde det tvilsomt om dommene var riktige og at tungtveiende hensyn tilsa at spørsmålet om de domfeltes skyld ble prøvd på ny. Vilkårene for gjenåpning etter straffeprosessloven § 392 annet ledd var oppfylt. Kommisjonen besluttet enstemmig å ta disse begjæringene om gjenåpning til følge.

Kommisjonen besluttet enstemmig å ikke ta den siste begjæringen om gjenåpning til følge under henvisning til at EØS-regelverket ikke kan gi opphav til noe krav på familieytelser når ingen av familiens medlemmer lenger hadde Norge som lovvalgsstat.