En mann ble i 2020 dømt i tingretten for flere lovbrudd, deriblant voldtekt av sin daværende samboer. Straffen ble satt til fengsel i 7 år. Han ble også dømt til å betale oppreisningserstatning til fornærmede med kr 225 000, og inndragning av flere gjenstander. Domfelte anket til lagmannsretten, som opprettholdt dommen fra tingretten. Oppreisningserstatning til fornærmede ble forhøyet til 250 000, og han ble også idømt til å betale erstatning til henne med kr. 4 920. Domfelte anket til Høyesterett, som ikke tillot anken fremmet. 

Domfelte begjærte gjenåpning for Gjenopptakelseskommisjonen i 2023. Han anførte at han etter den rettskraftige dommen ble diagnostisert med lett psykisk utviklingshemming. Kommisjonen oppnevnte en sakkyndig til å foreta en evnevurdering. I sakkyndigerklæring fra april 2024 konkluderte den sakkyndige med at domfeltes intellektuelle fungering er i grenseland mot lett psykisk utviklingshemning. Domfeltes funksjonsnivå var noe bedre enn det rent kognitive evnenivået skulle tilsi. Vurderingen av om domfelte var psykisk utviklingshemmet kunne først gjennomføres når domfelte var ferdig med soning og kom i en mer regulær livssituasjon.  Dette var uansett uten betydning, da domfelte var under den rettslige grensen for å bli ansett som lett psykisk utviklingshemmet. 

Påtalemyndigheten fremholdt i sine merknader til kommisjonen at det er uklart om domfelte er lettere psykisk utviklingshemmet. De anførte at det uavhengig av hvilken side av grensen han er på, likevel er klart at han ikke kan innrømmes noen vesentlig mildere rettsfølge.

Kommisjonen kom til at den sakkyndige erklæringen var en ny omstendighet som syntes egnet til å føre til en vesentlig mildere rettsfølge for domfelte, jf. straffeprosessloven § 391 nr. 3. Kommisjonen vurderte at tvilen omkring diagnosen måtte komme domfelte til gode.

Kommisjonen besluttet enstemmig å ta begjæringen om gjenåpning av straffutmålingen til følge.