En mann ble i 2021 dømt i lagmannsretten for grovt uaktsom voldtekt. Fornærmede i saken var domfeltes daværende kjæreste. Domfelte ble dømt for å ha påbegynt seksuell omgang med fornærmede mens hun sov. Straffen ble satt til fengsel i ett år og ni måneder. Han ble også dømt til å betale oppreisningserstatning til fornærmede. Domfelte anket dommen, men Høyesterett tillot ikke anken fremmet.
Domfelte begjærte gjenåpning for Gjenopptakelseskommisjonen i 2023. Domfeltes forsvarer viste til at domfelte etter domfellelsen ble diagnostisert med F84.5 Aspergers syndrom. Han anførte at dette er en ny omstendighet som ville fått betydning for rettens vurdering av om tiltalte handlet grovt uaktsomt. Forsvarer anførte at det er en rimelig mulighet for at den nye diagnosen ville ført til frifinnelse, eventuelt til en vesentlig mildere rettsfølge, og at vilkårene for gjenåpning dermed er oppfylt, jf. straffeprosessloven § 391 nr. 3.
Påtalemyndigheten anførte i sin merknad til kommisjonen at en diagnose som innebærer sosialt avvik ikke fritar for at domfelte i det minste handlet grovt uaktsomt. Påtalemyndigheten anførte også at bevisene i saken, herunder tekstmeldinger og domfeltes politiforklaring, viste at domfelte ved flere anledninger hadde forstått og innrømt at han hadde sex med fornærmede mens hun sov.
Kommisjonen vurderte at Aspergersdiagnosen er en ny omstendighet, og at spørsmålet for kommisjonen var om diagnosen «synes egnet» til å føre til frifinnelse eller en vesentlig mildere rettsfølge, jf. straffeprosessloven § 391 nr. 3.
Kommisjonen viste til at domfelte ble dømt for grovt uaktsom voldtekt og at det i aktsomhetsvurderingen skal sees hen til vedkommendes personlige forutsetninger, jf. straffeloven § 23. I hvilken grad slike personlige forutsetninger får betydning for aktsomhetsvurderingen, beror på en konkret vurdering. Kommisjonen bemerket at det ikke kan legges til grunn at en Aspergersdiagnose alltid vil kunne påvirke en aktsomhetsvurdering, men antok at det etter omstendighetene likevel kan det. I den konkrete vurderingen av foreliggende sak, viste kommisjonen blant annet til at de aktuelle forholdene fant sted i en kjæresterelasjon, og at sosialt samspill i form av seksuell omgang i en kjæresterelasjon også består av nonverbal kommunikasjon. Domfeltes evne til å tolke og vurdere slik kommunikasjon vil derfor kunne være et relevant moment i vurdering av om han handlet «sterkt klanderverdig og på en måte som «ga grunnlag for sterk bebreidelse», jf. straffeloven § 23 annet ledd.
Slik kommisjonen oppfattet diagnosen, forholdet mellom partene og saken ellers, var det ikke usannsynlig at domfeltes personlige forutsetninger kunne ha hatt betydning for hvordan han oppfattet de ulike situasjonene. Etter kommisjonens syn var det heller ikke usannsynlig at diagnosen kunne fått betydning for den konkrete aktsomhetsvurderingen. Kommisjonen bemerket at dette utgangspunktet måtte vurderes i lys av det øvrige bevisbildet, herunder særlig domfeltes politiforklaring og tekstmeldingene mellom domfelte og fornærmede. Kommisjonen viste i den forbindelse til påtalemyndighetens anførsel om at disse bevisene viste at domfelte hadde forstått og erkjent å ha hatt seksuell omgang med fornærmede mens hun sov. Kommisjonen bemerket at det var grunn til å nyansere dette noe, og at man etter kommisjonens syn ikke kunne trekke entydige konklusjoner ut av dem. Kommisjonen mente også at bevisene måtte vurderes i lys av Aspergersdiagnosen, og la etter en konkret vurdering av bevisene og domfeltes diagnose til grunn at det er en rimelig mulighet for at domfeltes uttalelser og kommunikasjonsform var påvirket av Aspergersdiagnosen.
Kommisjonen pekte også på at det er en svakhet ved dommen at det ikke ble nærmere utdypet på hvilken måte tiltalte handlet svært klanderverdig og som ga grunnlag for sterk bebreidelse, jf. straffeloven § 23.
Kommisjonen kom etter en samlet og konkret vurdering til at det er en rimelig mulighet for at retten hadde vurdert skyldspørsmålet annerledes dersom de var kjent med domfeltes nye Aspergersdiagnose i denne saken. Kommisjonen fant dermed at egnethetskriteriet er oppfylt, jf. straffeprosessloven § 391 nr. 3.
Kommisjonen besluttet enstemmig å ta begjæringen om gjenåpning til følge.