En mann ble i 2013 dømt i tingretten for brudd på straffeloven (1902) § 166 første ledd. Han hadde fremvist et pass som ikke var hans ved ankomst til Norge. Han erkjente samme dag at passet ikke var hans, og han opplyste samtidig at han ønsket å søke asyl. Straffen ble satt til fengsel i 45 dager.

Domfelte begjærte gjenåpning for Gjenopptakelseskommisjonen i 2024. Han henviste til forbudet mot å straffe flyktninger i flyktningkonvensjonens artikkel 31 nr. 1, samt avgjørelse inntatt i Rt. 2014 side 645, etterfølgende rettspraksis og rundskriv fra Riksadvokaten. Han anførte at straffrihet etter flyktningkonvensjonen ikke var blitt vurdert av tingretten.

Etter kommisjonens vurdering syntes det som at konvensjonens vilkår «… present themselves without delay», slik dette er nærmere redegjort for i Rt. 2014 side 645, burde vurderes av retten for å avklare om domfelte var vernet av straffrihetsregelen etter flyktningkonvensjonen art. 31 nr. 1. Domfeltes erkjennelse av bruk av falske dokumenter og opplysninger om at han ønsket å søke asyl i Norge, var så sammenflettet og tidsnære hverandre at kommisjonen mente at det måtte være opp til domstolen å vurdere spørsmålet om hvorvidt vilkåret «without delay» var oppfylt. Kommisjonen viste til at heller ikke de andre vilkårene i flyktningkonvensjonen art. 31 nr. 1 var vurdert.

Kommisjonen fant på denne bakgrunn at det forelå særlige forhold som gjorde det tvilsomt om dommen er riktig, jf. straffeprosessloven § 392 annet ledd. Folkerettslige spørsmål hadde ikke vært vurdert. Disse burde avklares og få sin endelige løsning i domstolen. Tungtveiende hensyn tilsa at skyldspørsmålet ble prøvd på nytt.

Kommisjonen besluttet enstemmig å ta begjæringen om gjenåpning til følge.