Gjenopptakelseskommisjonen har på møtet i august 2021 avgjort 36 begjæringer om gjenåpning i det såkalte NAV-komplekset. Samtlige dommer ble gjenåpnet. Blant de domfelte var det 13 kvinner og 23 menn.
Felles for disse sakene var at de domfelte hadde oppholdt seg i andre EØS-land samtidig som de hadde mottatt arbeidsavklaringspenger eller sykepenger fra NAV. De domfelte hadde verken fått tillatelse til utenlandsoppholdene gjennom søknad til NAV eller meldt fra i meldekortene om at de oppholdt seg i utlandet. På dette grunnlaget ble de dømt i tingretten, enten ved hovedforhandling eller tilståelsesdom, for bedrageri og/eller databedrageri mot NAV. I flere av sakene ble de domfelte også dømt for falsk/uriktig forklaring overfor NAV. Enkelte domfelte hadde i tillegg hatt utenlandsopphold utenfor EØS-området. Straffutmålingen varierte mellom bøter, samfunnsstraff, betinget og ubetinget fengsel. Noen ble også dømt til å betale erstatning til NAV. Noen dommer ble anket, men alle ble nektet fremmet av lagmannsretten.
Påtalemyndigheten, og enkelte av de domfelte, begjærte gjenåpning av sakene til gunst for de domfelte. Påtalemyndigheten anførte at lovanvendelsen i dommene var uriktig. Kravet om opphold i Norge for å motta arbeidsavklaringspenger og sykepenger ble ansett å stride mot EØS-regelverket. Påtalemyndigheten vurderte det slik at de domfelte ikke kunne anses å ha mottatt en uberettiget vinning da de mottok ytelser under opphold i EØS-området. De objektive straffbarhetsvilkårene for bedrageri var derfor ikke oppfylt.
Kommisjonen viste i sine avgjørelser til storkammeravgjørelsen HR-2021-1453-S, der Høyesterett tok stilling til forholdet mellom folketrygdloven § 11-3 og EØS-regelverket. Høyesterett fant, etter å ha innhente en rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen, at oppholdskravet i folketrygdloven § 11-3 var i strid med EØS-retten. Etter at trygdeforordning nr. 883/2004 ble en del av EØS-avtalen 1. juni 2012, ble kravet om opphold i Norge funnet å være i strid med artiklene 7 og 21 i denne forordningen. Oppholdskravet i folketrygdloven § 11-3 ble for perioden før 1. juni 2012 funnet å være i strid med EØS-avtalen artikkel 36.
Kommisjonen fant på bakgrunn av dette at de avsagte tingrettsdommene hvilte på en uriktig lovforståelse og at de objektive straffbarhetsvilkårene for bedrageri ikke var oppfylt. Domfellelsene for bedrageri ble gjenåpnet i sin helhet, også der deler av utenlandsoppholdet hadde funnet sted utenfor EØS. Kommisjonen mente at dersom oppholdene utenfor EØS-området hadde blitt pådømt alene, ville det i noen av sakene vært grunnlag for å anvende en mildere strafferegel eller idømme en vesentlig lavere straff. I saker der domfelte var dømt for databedrageri og hadde opphold utenfor EØS-området sluttet kommisjonen seg til riksadvokatens anførsel om at det er usikkert om det var riktig å anvende bestemmelsen om databedrageri alene, gitt formuleringen i NAVs meldekort.
Videre vurderte kommisjonen at det var så tett tilknytning mellom tiltalene for bedrageri og tiltalene for falsk forklaring, at også domfellelsene for falsk forklaring måtte gjenåpnes der de domfelte var dømt for dette. Kommisjonen bemerket også at spørsmålsformuleringen i NAVs meldekort gjorde det tvilsomt om det var tilstrekkelig grunnlag til å domfelle for falsk forklaring.
Kommisjonen fant at det forelå særlige forhold som gjorde det tvilsomt om dommene var riktige og at tungtveiende hensyn tilsa at spørsmålet om de domfeltes skyld ble prøvd på ny, jf. straffeprosessloven § 392 andre ledd. Sakene inneholdt flere EØS-rettslige spørsmål som ikke hadde vært vurdert. Vilkårene for gjenåpning etter straffeprosessloven § 392 annet ledd var derfor oppfylt.
Kommisjonen besluttet enstemmig å ta begjæringene om gjenåpning til følge.